En melankoliens tolker

Melankolsk diktsamling om livet her og det livet som er forbi.

Vi har merket et tiltakende alvor i Kolbein Falkeids siste diktsamlinger. Finheten i tilværelsen rammes av den slags skygge sorgen, tapet og ingenting kaster. Diktene er kontrastfylte, men sorg og skjønnhet, lys og skygge er hverandre ikke uvedkommende. Kontrasten, begrepsmotsetningen - altså dikotomien - utgjør diktenes stoff og struktur. Skyggen forringer ikke gleden. Tvert imot. Den forlenger den med en mørk skjønnhet.

«Visst kjenner jeg alderen.» Med denne talemåten innledes et Falkeid-dikt. Falkeid nærmer seg de sytti, det er ikke verre, men han har kjent smaken av ingenting. Yngre diktere enn ham har ordliggjort den smaken. Ja, diktere har hengitt seg til den smaken. Men når Falkeid gjør det, er det ikke drift, men alderens uavvendelighet som ligger til grunn:

Det er her jeg hører hjemme nå

I dette redelige ingentinget.

Forbihetsfølelse

Jeg får en forbihetsfølelse når jeg leser hans nye dikt. Han holder stevnemøte med den unge mann han engang var, han som engang skulle gå løs på livet. Det livet som for den eldre dikter fortoner seg som: «det utgamle livet, den utgamle verden / og de utgamle tenkte tankene.» Det er det livet Falkeid en gang sto overfor, som en annen Columbus, «Den uendelige historien / om alt uvitende ungt.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er så definitivt forbi. Og når Falkeid d.e. skriver «når nye vårer gjennom grønne lunter tenner blomsten», da mener jeg han hilser Falkeid d.y. med et ungdomssitat. Det formelig strutter av et livsmot han ikke lenger er i besittelse av.

Fugletrekk

Disse vårene og dette livsmotet gjelder ikke for en dikter som går «i alle lands nordlier og alle byers / nordkanter: En slags siste / sidræva vinterdag / tungtpustende gjennom slapset i mars.» Den eldre dikteren stevner den yngre, og det legges en ny let til diktsamlingens tvedelte mønster.

Det tynnes i rekkene. Falkeid ser på seg selv og sine av samme generasjon som et fugletrekk «som har gitt opp / på flukten mot sør.» Eller som lever i de fortapte muligheters modus: «Men hva livet kunne ha gitt oss / kan ingen ta ifra oss.» Eller som lever på et eksistensielt sparebluss, i et next to nothing: «Vi svarte veker, / strimler av svart tomhet / som suger opp brennstoff i slokte lys.»

En Orfeus

Tapet, forlattheten er til å ta og føle på i hans dikt - som en hard realitet: «Stram sannhet nå. Begripelig. Definitiv.» Den aldrende Falkeid er en Orfeus som forsøker å mane det tapte liv fram i sin sang. Vi vet hvordan det gikk for Orfeus. Han søkte sin elskede Eurydike i underverdenen og fant henne. Han ledet henne opp til livet med sin sang. Men da han nådde lyset, snudde han seg for å gjense sin elskede. Det var hva han ikke måtte gjøre. Eurydike faller tilbake til underverdenen. Det blikket Orfeus kaster mot Eurydike, blir kalt melankoliens øyeblikk. Det er i Orfeus' posisjon Falkeid stiller seg. Som en Orfeus trekkes han mellom livet og den døde elskede, mellom livet her og det liv som er forbi. «Enslige utsikter» er en melankolsk diktsamling. Og Falkeid har gitt melankolien en sann dikters tolkning:

(...) visste du var der, bak meg. Uten å snu meg visste jeg det og var glad, glad.Men da jeg snudde meg, var du der ikke. Bare fremmede.Jeg visste du var der, bak meg. Men ingen sa hvor.Jeg lette etter deg og ropte navnet ditt,men fant deg ikke.(...)