En menneskerettighet

YTRINGSFRIHET: I Dagbladets intervju med meg den 9. februar har det sneket seg inn en feil som jeg selv må ta ansvar for. Der står det at ytringsfrihet ikke er en menneskerettighet. Det motsatte er tilfelle, ytringsfrihet er en menneskerettighet. Det jeg mente å presisere var at vi ikke begrunner ytringsfriheten ved å hevde at det er en naturlig, medfødt rettighet vi har «som mennesker». Den vanlige begrunnelse er at den er nødvendig for å sikre hensyn utenfor ytringsfriheten selv. Ytringsfrihet er nødvendig for å fremme sannhet, demokrati og den enkeltes frie meningsdannelse. Ytringsfriheten er altså ikke «hellig». Den er heller ikke absolutt. Vi bør ikke hevde noen «ytringsfrihetsfundamentalisme».

NÅR DET ER sagt må det understrekes at ytringsfriheten er en grunnleggende forutsetning for demokratiet. Vi har også hatt relativt vide rammer for ytringsfriheten. Ytringsfrihetskommisjonen foreslo å utvide disse rammene blant annet ved å sløyfe blasfemiparagrafen som er en autoritetsvernparagraf og egentlig et fremmedelement i vårt konstitusjonelle system. Personvernet er uansett ivaretatt ved «rasismeparagrafen» som blant annet setter straff for å forhåne personer på grunn av deres religion. Det får klare seg.Ytringsfrihetskommisjonen har argumentert utførlig for at forbud og straff kan fungere dårlig når det gjelder å bekjempe «uønskede» ytringer. Det smaker for mye av symbolpolitikk. Ved å skjerpe straffen for antiislamistiske ytringer for eksempel, kan man nok demonstrere sin egen gode vilje, men et helt annet spørsmål er om det er en effektiv måte å bekjempe det som finnes av antiislamisme på, eller om man bare feier problemet under teppet.

ALL HISTORISK erfaring viser at det er ytringsfrihet og ikke straff som fremmer toleranse. Denne erfaring må vi ikke gi slipp på, blant annet av hensyn til våre muslimske landsmenn.