OMSTRIDT: Den svært populære forskeren Steven Pinkers siste bok har utløst debatt i Norge. Artikkelforfatteren arbeider for tiden selv med en bok på norsk om utviklingen mot en mer fredelig verden. Foto: AFP
OMSTRIDT: Den svært populære forskeren Steven Pinkers siste bok har utløst debatt i Norge. Artikkelforfatteren arbeider for tiden selv med en bok på norsk om utviklingen mot en mer fredelig verden. Foto: AFPVis mer

En mer fredelig verden?

Snorres fortellinger om hevndrap står for meg som en god bekreftelse av Pinkers hovedtese snarere enn en innvending mot den.

Det har vært interessant, men også til dels deprimerende å følge den norske debatten rundt Steven Pinkers nye bok om hvordan verden er blitt så mye fredeligere. En del debattanter, noen endog «anmeldere» i ledende aviser, klager over det ene og det andre som skal mangle i boka og dokumenterer med det at de knapt kan ha lest den særlig grundig. På den bakgrunn er det befriende å lese historieprofessor Hans Jacob Ornings mer nyanserte kronikk i Dagbladet onsdag 21. mars. Jeg mener likevel at Orning tar feil på noen sentrale punkter.

I likhet med Geir Lundestad (Morgenbladet 16. mars) er Orning bekymret over at Pinker i stor grad bygger på relative tall, altså antall døde dividert med befolkningens størrelse. Dette innebærer grovt sett å identifisere «fred» med sannsynligheten for at gjennomsnittsborgeren skal miste livet på grunn av voldsbruk. Er det en uhensiktsmessig definisjon? Mine kolleger Stein Tønnesson og Håvard Strand anvender samme tankegang i en kronikk i Aftenposten 21. januar, og lanserer det åttende århundre som et godt alternativ til det tjuende hva voldsanvendelse angår. Men Pinker legger også stor vekt på at de absolutte tallene før antall døde i krig gikk kraftig ned i annen halvdel av det tjuende århundre og igjen etter den kalde krigen. To lange kapitler i boka hans handler nettopp om dette. Mange andre former for vold følger samme mønster. For sammenlikninger over noen tiår spiller det ikke stor rolle om en anvender absolutte eller relative tall, men for sammenlikninger over lange tidsperioder kan absolutte tall virke temmelig misvisende.

Det er riktig som Orning skriver at Pinker ikke er den første til å observere at volden går tilbake. Men hans inspirasjonskilder er ikke bare sosiologen Norbert Elias og filosofen Thomas Hobbes, men også kriminologen Manuel Eisner, arkeologen Lawrence Keeley, historikeren Azar Gat og psykologen Roy Baumeister, alle med 30 eller flere treff i min elektroniske utgave av boka. I all ubeskjedenhet er det noen nordiske forskere som er en del sitert også. Det imponerende med Pinkers bok er kanskje først og fremst at han makter å integrere data og teorier fra et vidt tverrfaglig felt uten at han (så langt jeg kan bedømme fra mitt eget faglige ståsted) kutter for mange hjørner.

En hovedinnvending hos Orning er at mye vold i fjern fortid, f.eks. i vikingtiden, ikke hadde noen negativ ladning. Snorre skriver om en stormann som ble enda større etter at han hadde hevnet sin far gjennom et drap. I dag er dette ikke lenger god tone eller noen kilde til heder. Dette står for meg som en god bekreftelse av Pinkers hovedtese snarere enn en innvending mot den.