En merkelig og vond sak

DEBATTEN I KJØLVANNET

av Ove Røsbaks artikkel «En annerledes Prøysen» (Dagbladet 10.7.) er blitt både merkelig og nokså vond. Begge deler må Ove Røsbak selv ta en stor del av ansvaret for. Det å oute noen for seksuell legning, det være seg levende eller døde, vil alltid være kontroversielt og skape sterke følelser. Særlig sterkt blir dette når ektefelle og barn fremdeles er i live, slik tilfellet er med Alf Prøysen.

NÅR RØSBAK DA

i tillegg har manøvrert såpass klossete at han i realiteten beskylder Alf Prøysens enke for løgn, slik han gjør i Dagbladet 17. juli, burde kanskje noen varsellamper ha blinket også hos ham. Jeg kan forstå at det føles sterkt å bli beskyldt for løgn, slik han ble i Else Prøysens innlegg 11. juli. Men det er faktisk en yrkesrisiko man må leve med, enten man skriver biografier eller andre former for historiske framstillinger. Både som leser og skribent synes jeg det er helt uproblematisk at kilde og forfatter har ulike oppfatninger både av hva som er blitt sagt, og innholdet i dette.

Men når Røsbak lar det henge i lufta at han kunne «fortelle mer om det hun (Else Prøysen) sa» den gang hun etter sigende fortalte om mannens tiltrekning mot menn, synes jeg han opptrer uverdig.

JEG SYNES OGSÅ

Røsbak gjør seg småligere enn han bør når han skriver om Prøysens datter at «det er ikke det at hun ikke vet. Hun vil ikke vite». Her påberoper han seg en innsikt i et annet menneskes tanker og følelser som han ikke har forutsetninger for å ha. Og selv om han skulle ha rett i sin analyse: Noen ganger er det en sønn eller datters privilegium ikke å vite, og heller ikke ønske å vite.

VOLTAIRE HAR SAGT

noen kloke ord som skrivende mennesker bør ha, om ikke som motto, så i hvert fall in mente når man har med sensitive, personlige opplysninger å gjøre: «De levende skylder man hensyn, de døde bare sannheten». Og siden livet gjerne er slik at «ingen av oss lever for seg selv, og ingen av oss dør for seg selv», for å sitere apostelen Paulus, vil hensynet til de levende gjøre at man noen ganger må holde disse opplysningene for seg selv lenger enn man ellers ville gjort - kanskje for alltid.