En messe verd

Stor markering av Messiaens forunderlige verden

Jubileumskonsert for Olivier Messiaen Oslo Konserthus

KONSERT: De store ordene ligger nært for hånden når Olivier Messiaen bringes på bane. Torsdag kveld var det Oslo-Filharmoniens tur, i dette 100-år jubileumsåret for en av det tyvende århundres største komponister.

Klokelig nok hadde de hentet hit en av de store Messiaen-dirigentene for anledningen, Marc Soustrot, som kvitterte for tilliten så det forslo.

Første del av konserten var programsatt med komponistens aller første og aller siste verk, henholdsvis orkesterversjonen av «L’Ascension» fra 1933 og «Concert à quatre» fra 1992, som Messiaen aldri nådde å gjøre ferdig.

Det var en god idé. Allerede i det første verket møter vi jordisk, sensuell kjærlighet som strekker seg mot det himmelske, og vice versa. Slik spennes hele horisonten for Messiaens livsverk opp allerede i starten. Og som motpol fikk vi en mer asketisk og fragmentert Messiaen i det siste han skrev, en konsert for fire solister og orkester.

Jeg sir med vilje ’mer asketisk’, for helt asketisk ble Messiaen aldri. De fire solistene, Anne Britt Sævig Årdal på cello, Per Flemström på fløyte, David Strunck på obo og Sveinung Bjelland på klaver spilte opp etter alle kunstens regler, og Soustrot balanserte det hele forbilledlig.

Orkestret avsluttet med «Et exspecto ressurectionem mortuorum», eller i hvert fall Oslo-Filharmoniens blåsere og slagverkere, oppsatt med gongs, cymbaler, rørklokker og et hav av kubjeller.

Slik ble vi overmannet av lyd, fra tette akkordrekker til meditative soli, bedøvende vakkert og ekstatisk, en åpenbaring av lyd og en åpenbaring i seg selv. Jeg tror knapt det kunne blitt bedre.