En mester i Montreux

Sparsomt med konsertopptak er utgitt fra den siste perioden i Miles Davis' liv. Nå blir dette rettet opp med en 20 cd-ers boks. Rundt et døgn i selskap med the Prince of Darkness.

Miles i Montreux. Drømmen ble virkelighet for festivalsjef Claude Nobs i 1973, seks år etter at han innstiftet en av Europas mest kjente jazzfestivaler i 1967. Fra 1984 fram til sin død i 1991 besøkte Miles Davis festivalen nærmest årvisst.

Nå er alle konsertene samlet i en overveldende 20-cd-ers boks: hver eneste tone Miles spilte i Montreux, en enestående dokumentasjon av en musiker som nesten manisk var på jakt etter nye retninger - inntil han vendte tilbake til utgangspunktet, i aller siste øyeblikk.

Konsertene

Miles Davis var en utpreget studiomusiker i alle sine forskjellige faser. Men det fins noen sentrale liveopptak som dokumenterer hans improvisering på scenen: bebop/cool-opptakene med og uten Charlie Parker fra New York 1948- 1949, samspillet med John Coltrane på Newport Jazz festival i 1958, Carnegie Hall-konserten med Gil Evans fra 1961, den berømte «Live at the Plugged Nickel» fra 1965 og den nylig utgitte, postelektriske konserten på Fillmore East i 1970.

Med denne boksen blir utviklingen komplett. I 1973 var Miles Davis 47, og nok en gang ville han gjøre noe nytt. I selvbiografien han skrev i samarbeid med Quincy Troupe, «Miles - The Autobiography» (1989) forteller han hvordan Stockhausen (som Miles spøkefullt kalte «that guy steakhousen») lærte ham å tenke på musikk som en prosess med å «trekke fra og legge til, akkurat som ja bare betyr noe etter at du har sagt nei».

Jimi Hendrix

Bandet skulle holde rytmen i en tett og rytmesterkt groove og la Miles reagere, som en slags solovokalist. Davis var klart inspirert av Jimi Hendrix' dype og personlige utforskning av bluesen. Han blandet Hendrix-groove med Muddy Waters-sound og afrikansk trommeteknikk og lot forskjellige musikere i bandet spille forskjellige rytmer i et komplisert samspill mens han selv lå over det hele som en vill og uberegnelig stormfugl.

Slik debuterte han på Montreux-festivalen i 1973, en konsert som fyller de to første cd-ene. Låtene er stort sett uten titler, de er lange improvisasjoner under tittelen «Miles in Montreux '73», nummer én, to og tre. Rått, hardt og kompromissløst. På vei mot hva?

På midten av 1970-tallet var han tilsynelatende utbrent. Han rørte ikke trompeten mellom 1975 og 1980. Ifølge sin egen selvbiografi henga han seg til dop og sex, mens han sirklet som en skremt ulv rundt instrumentet. Uten å falle for fristelsen til å ta det opp.

Cyndi Lauper

På 1980-tallet kom han likevel kraftfullt tilbake, og i 1984 sto han igjen på scenen i Montreux. På mange måter var musikken mer avklaret. Han skydde ikke lenger det mer harmonisk melodiøse, noe han demonstrerer med sin versjon av Cyndi Laupers «Time After Time», en vakker og tidløs popstandard som han beholdt på repertoaret til det siste.

Nå hadde han virtuoser som saksofonisten Bob Berg og gitarfenomenet John Scofield i gruppa. Al Foster, trommisen som hadde fulgt ham siden før sammenbruddet, var tilbake med et funky groove i samarbeid med bassisten Darryl Jones, som blant andre hadde jobbet med Sting.

Fra 1984 til 1990 jobbet Miles Davis stort sett innenfor de samme musikalske omgivelsene: rytmesterke, faste strukturer rundt hans eget solospill. Et konsept som også ga spillerom for soloprestasjoner fra de andre musikerne i bandet.

Ny spenning skaper han ved å skifte ut musikerne og sammensetningen av instrumentene. Her kan du høre hvordan lydbildet blir et annet, kanskje mer bluespreget når Robben Ford overtar for John Scofield i 1986. Eller forskjellen på Bob Berg og Kenny Garrett, som spiller sax fra 1988. For ikke å snakke om spenningen som oppstår når fenomenet Marilyn Mazur gir nytt liv både til rytmen og variasjonen i backingen når hun overtar perkusjonen i 1988.

Dobbel bass

I 1984 og 1985 består bandet av trompet, sax, keyboards, gitar, bass, trommer og perkusjon. I 1986 har han puttet inn to keyboards. I 1988 er gitaren ute, mens vi får to bassister, en struktur han beholder fram til 1990 og som skaper et tett og hardtdunkende kok av dype, hamrende toner rundt trompetspillet til Miles. Nick Liebmann, som skriver liner notes, kan ha rett i at det er stor forskjell på konsertutgaven og studioversjonen av Miles Davis' musikk i denne perioden. På scenen utforsket han musikken og fant sine stadig nye retninger. Før han plutselig tok et skritt tilbake.

Vilt raseri

Orkesterlederen Quincy Jones hadde gjentatte ganger foreslått at Miles Davis skulle spille med ham og et storband, og framføre en del av klassikerne fra Gil Evans-perioden på 1950-tallet. Davis ville gjerne jobbe med Quincy Jones, men som vanlig ville han helst gjøre noe han ikke hadde gjort før. Til slutt gikk han likevel med på Quincy Jones' forslag.

Mannen som førte Miles Davis' selvbiografi i pennen, Quincy Troupe, skrev nylig boka «Miles and Me» (2000, pocketutgave 2002), en personlig erindring om samarbeidet de to imellom. Om Quincy Jones-prosjektet skriver han:

«Da Miles fortalte meg at han skulle gjøre det, forsøkte jeg å erte ham på en fleipete måte med at han hadde sagt at han «aldri skulle spille den gamle musikken mer» og at han heller ville dø. Jeg sa at han tydeligvis «holdt på å dø», siden han spilte den gamle musikken sin. Først så jeg blikket hans gnistre til i raseri, og så skar det inn i øynene mine som elektriske skrujern. Jeg husker at jeg lurte: Kom han til å dra til meg?

«Man, fuck you,» sa han, så voldsomt at det nesten slo pusten ut av meg, stemmen hans skalv av sinne. «Hva i helvete vet du om det? Fa-a-e-e-n. Du vet ingenting. Du er ingen helvetes musiker. Du er bare en skribent. Hva vet du om dette? Så bare hold kjeften på deg!»

«Hei, man, jeg bare tullet,» sa jeg. «Du kan spille hva du vil. Men det var du - ikke jeg - som sa at du heller ville dø enn å spille den gamle dritten. Det var det du sa.»

«Man, fuck you,» sa han, og tok et skritt mot meg. «Kom deg ut av huset mitt. Nå!» Han var stiv i fjeset, ansiktet ble rødt, spytt kom ut av munnvikene. Jeg hadde aldri sett ham så sint noensinne.»

Troupe ble redd for at Miles skulle slå. Han ble overøst med skjellsord, mens han gikk baklengs ut av huset. Han tok ikke sjansen på å få et slag i bakhodet. «Get out, motherfucka!» Davis smelte igjen døra bak Troupe så hardt at dørkarmene truet med å briste. Miles hadde nærmest eksplodert av raseri, og Troupe fikk aldri noen forklaring på hvorfor, men han hadde åpenbart truffet en nerve.

Ferd tilbake

Uansett: Konserten, som tidligere er utgitt på cd, ble en sterk forestilling, en ferd tilbake uten nostalgi, men med dyp feeling for fortida. Den avslutter Miles Davis' Montreux-eventyr. Nei, vent litt. Snart kommer også både en video og en cd fra en konsert to dager etter Quincy Jones-konserten. En jamsession fra Grande Halle de la Villette, med Miles Davis sammen med Herbie Hancock, Wayne Shorter, Joe Zawinul, John McLaughlin og Chick Corea. Man venter i spenning.

Men cd-boksen har også et da capo. Cd nummer 20 er en konsert fra Nice 17. juli 1991, bare et par måneder før Miles døde og noen uker før den aller siste konserten på Hollywood Bowl 25. august. I Nice er besetningen mer sparsom enn før, her er ingen perkusjonist eller keyboardist nummer to. Resultatet er et tettere uttrykk og en mer naken sound. En ny retning? Enda et skritt på veien mot den minimalismen Miles Davis alltid syntes å etterstrebe i sitt eget spill? Enklere, råere og mer effektive toner. Som Herbie Hancock nylig uttrykte det i et intervju med Dagbladets Terje Mosnes:

- Han forandret ikke måten han spilte på, det han forandret var omgivelsene rundt musikken sin.

Et utsagn som langt på vei bekreftes av denne vidunderlige cd-boksen.

KONSENTRERT: Miles Davis i typisk positur.