Da han trakk seg tilbake, hadde han gitt innpå 10000 mennesker Paul Simon-sporet på de siste 35 åras soundtrack - friskt som om det var blitt skrevet på rom 619 på Alexandra Hotel i Molde natt til i går.

Fra første cellotone på «Bridge Over Troubled Water» til siste sukk av «Still Crazy After All These Years» ble det en av disse konsertene som svir seg inn i minnet. Ikke først og fremst fordi låtene var kjente og kjære, men fordi hovedpersonen og hans lille dusin gitarister, blåsere, tangentspiller og perkusjonister gjorde dem nye og levende der og da, med robust lekenhet og nødvendig ferdighet.

Simon selv var mer dansende utadvendt og tent enn jeg noensinne har sett ham, og aller bakerst hersket trommis Steve Gadd over «time & space» med et lokomotivs driv, en tikjempers kraft og en revisors punktlighet.

Om Paul Simons sanger var hjernen i konserten, var Steve Gadds trommespill selve drivverket og den aksen det meste swingte rundt.

Cajun og Karibia

For det swingte. Av en rockete «Graceland» og «You're the One», og av en cajungyngende «That Was Your Mother» og karibisk-voggende «Me and Julio Down by the Schoolyard». Så roet dramaturgen Simon det hele ned med «The Teacher» og «Spirit Voices» før «Diamonds On the Soles of Her Shoes» hentet inn Afrika med mannssang nesten på Ladyship Black Mambazoo-nivå.