En mester på sitt beste

MOLDE (Dagbladet): Presis 18.03 kom den lille mannen ut på scenen. To timer og 23 sanger seinere gikk han av til ovasjoner.

Da han trakk seg tilbake, hadde han gitt innpå 10000 mennesker Paul Simon-sporet på de siste 35 åras soundtrack - friskt som om det var blitt skrevet på rom 619 på Alexandra Hotel i Molde natt til i går.

Fra første cellotone på «Bridge Over Troubled Water» til siste sukk av «Still Crazy After All These Years» ble det en av disse konsertene som svir seg inn i minnet. Ikke først og fremst fordi låtene var kjente og kjære, men fordi hovedpersonen og hans lille dusin gitarister, blåsere, tangentspiller og perkusjonister gjorde dem nye og levende der og da, med robust lekenhet og nødvendig ferdighet.

Simon selv var mer dansende utadvendt og tent enn jeg noensinne har sett ham, og aller bakerst hersket trommis Steve Gadd over «time & space» med et lokomotivs driv, en tikjempers kraft og en revisors punktlighet.

Om Paul Simons sanger var hjernen i konserten, var Steve Gadds trommespill selve drivverket og den aksen det meste swingte rundt.

Cajun og Karibia

For det swingte. Av en rockete «Graceland» og «You're the One», og av en cajungyngende «That Was Your Mother» og karibisk-voggende «Me and Julio Down by the Schoolyard». Så roet dramaturgen Simon det hele ned med «The Teacher» og «Spirit Voices» før «Diamonds On the Soles of Her Shoes» hentet inn Afrika med mannssang nesten på Ladyship Black Mambazoo-nivå.

Låta endte i en Gadd-solo som dro rett over i «You Can Call Me Al», og på dette tidspunktet oste det godlynt energi av både Simon og bandet, der gitarist/cellist Mark Stewarts smil ble bredere og bredere under kalotten. En akustisk «nede»-avdeling ga oss «The Sound of Silence» og «Homeward Bound» før Simon slo på strømmen igjen og gjorde en B3-rivende, dylanesque folkrockversjon av «I Am a Rock». En taktfast dundrende «The Boy in the Bubble» og «The Coast» fulgte, før jeg for fjerde gang i livet opplevde lykken ved å se Steve Gadd spille «Late in the Evening». Så var det slutt.

Skjønt, ikke helt. «Hurricane Eye», «Proof» og «Slip Slidin' Aaway» kom som de tre første ekstranummerne, og siden publikum og Simon nå hadde utviklet en øm, gjensidig forelskelse, lot han oss like godt få «Mrs. Robinson», «Loves Me Like a Rock» (med barbershopkvartett), «The Boxer» (med allsang), «Cool Cool River» og endelig «Still Crazy...».

Lekende

Han sang sitt profesjonelle liv med en stemme som holdt tvers igjennom konserten, lekte med rytmer og fraseringer på en måte som bare Bob Dylan gjør bedre utenfor de garvede jazzsangernes rekker, og - det er lett å glemme - spilte skikkelig bra gitar. Bandet satt som ei kule, regnet holdt seg unna - og jeg tror nok det var den beste popkonserten på noen norsk jazzfestival noensinne.

b> BEST IN SHOW: Kanskje den beste popkonserten på noen norsk jazzfestival noensinne, skriver vår anmelder om Paul Simons konsert i går.