En mester verdig

Munchs maleriske mangfold toner fram gjennom 1789 eksempler på boksidene.

Samlede malerier – Catalogue Raisonné. Cappelen Damm BOK: Gjennom firebindsverket «Edvard Munch – samlede malerier » har norsk – og internasjonal – kunsthistorie fått en fabelaktig tilvekst. En engelsk, tysk og trolig japansk utgave vil følge den norske, og dette er atter et eksempel på hvilken global gigant som forbindes med nordmannen. Med sine 13 kg kan denne resonnerende katalogen i enhver forstand karakteriseres som en tungvekter, og etter å ha vært gjennom det samlete materialet kan man bare konkludere med at hvert gram teller.



Da Munch så sjenerøst skjenket sin kunstneriske arv til Norge og verden, var det i pakt med opphavsmannens ønske om å gjøre bildene offentlig tilgjengelige. Katalogkvartetten over det maleriske livsverket spiller også ut ukjente sider fra arbeider i private samlinger, som supplerer mangfoldet hos den Munch man kjenner fra museer i inn- og utland. Slik øker bokverket tilgjengeligheten og sammenfaller med arvens uttalte ambisjon. Katalogen kroner også den forskerinnsats man gjennom så mange år har sett fra Munch museets ansattes side.

Flere årsverk


Selv om det ligger flere årsverk fra et helt faglig teams side til grunn for dette løftet, er det all grunn til å trekke fram førstekonservator Gerd Wolls innsats spesielt. Hun var også ansvarlig for den grafiske verkkatalogen i 2001, som ble utgitt i engelskspråklig utgave av et London-forlag. Nå har Cappelen Damm tatt seg av de innen- og utenlandske versjonene, og løst den teknisk krevende oppgaven på en måte som gjør ære på Munchs maleriske mangfold. Som kunstner befant han seg jo utenfor hovedstrømmen, og i sin måte å utprøve alt fra naturalistiske og impresjonistiske løsninger til idiomer med symbolistisk og ekspresjonistisk fortegn føyde han sine særegne trekk til de stilistiske forutsetningene.

Gerd Woll påpeker igjen at uansett virkemidler ligger det mest framtredende trekk hos Munch i hans betoning av det menneskelige. Denne dimensjonen er overskridende helt fra han som 21-åring maler «Morgen», der tjenestejenta med den ene, nakne foten sitter stille på senga vendt mot den håpefulle solstrømmen på en måte som omslutter henne og minner om et empatisk ekko fra Vermeers første mesterverk, «Melkepiken». Denne karakteren varer ved inntil den eksistensielle dybden kulminerer med hans nakent, nærgående selvportretter fra Ekely på 1940-tallet, som tar opp den tematiske tråden og maleriske egensindigheten fra forgjengeren Rembrandts alderdomsverk.

Strategisk


Gjennom hele livsløpet var Munch – med den amerikanske kunsthistorikeren Patricia G. Bermans ord i innledningen til bind IV – «en uopphørlig fornyer og ubøyelig produsent». I dette lå også hans evne som markedsfører av eget verk, og måten han knyttet strategiske forbindelser til innflytelsesrike formidlere og ledende litterater på kontinentet. Signaturen ble innskrevet i metaforer som «det misforståtte geni», men også utlagt gjennom verbale vendinger som «han trenger ikke å reise til Tahiti for å se og oppleve det primitive i menneskenaturen. Han bærer sitt eget Tahiti i seg…». I tillegg til vektleggingen av de biografisk byrdefulle traumene gjorde dette sitt til at seinere tiders forskere og publikum har fått overlevert bildet av en romantisert, mytisk Munch på bekostning av den historiske kunstneren.

Kunsthistorikere av i dag har tolket de eksperimentelle og uferdige trekkene ved mange av Munchs arbeider i lys av en modernistisk strategi.

Men han hadde – som malerikonservator Biljana Topalova-Casadiego understreker i bind III – «en høy grad av bevissthet» om de ulike tekniske virkemidlene. Det siste framgår også av Petra Pettersens kunsthistorisk grundige gjennomgang av Aula-dekorasjonene og andre monumentale prosjekter, der det fotografiske materialet er en fin medspiller. Likevel er det gjengivelsen av de 1789(!) katalognumrene som gleder mest, og gjør dette verket til ei skattkiste bortenfor referansemengder og markedsverdi.