En mesterlig forteller

Det er passasjer i dette galmannsverket som er så gode at jeg blir helt skjelven.

BOK: «Ikke prøv å få dustene til å tenke. La dem sose i vei med det hype pisspreiket sitt. Man må bryte samfunnet ned. Det må være slutt med dette tøvet. Jeg tror på å utføre disse enkle tingene. Som å sove lengst mulig. Spise minst mulig. Gå sakte. Være svak og fattig. La forakt og hat sirkulere stille og kontrollert rundt i sinnet.» Så svart er avslutningen på fortellingen om åndsmennesket Thomas Olsen Myrbråthen, der han fastholder utsagnet om at «etter 1970 har verden stått stille».

Dypt original

Thure Erik Lund står bak det mest bemerkelsesverdige forfatterskap i nyere norsk litteratur. Gjennom de fire romanene «Grøftetildragelsesmysteriet» (1999), «Compromateria» (2002), «Elvestengfolket» (2003) og nå «Uranophilia» har Lund skrevet en alternativ verdens -  eller mentalitetshistorie som dekker henholdsvis nåtida, framtida og nå altså fortida. «Uranophilia» begynner så enkelt og tilforlatelig. Thomas er nå 62 år, han har sitter i ettromsleiligheten, omgitt av sine «eksentrikerartefakter» (hodeskaller m.m.). Han drikker øl og skriver «mislykket og ubegripelig litteratur». En dag oppsøker han kattespiseren Ludvig -  som holder til bak bruktbilutsalget på Ryen. Ludvig har oppfunnet «en tredimensjonal organisk betegnelsesmaskin, som løser opp sinnslogotome strukturer og ens mentale korpaxinatoppbygninger». Sagt enklere; en tidsmaskin som kan bringe ham tilbake til fortida. Ludvig dør etter fortidsreisen og begraves «der jorda var løs og moldrik, hvor liksafta av ham kunne renne rett ut i bekken på nedsida der».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Høyt og lavt

Nettopp denne blandingen av høyt og lavt er et kjennetegn for Lund. Ja, Lund synes å kunne danse i stil og sjanger. Her blandes de mest snurrige Thomas Bernhard\'ske vendinger som «åndsmenneskemulighetene» og «dødsforventningsheten», med det helt naive «åssen» eller «så blir dem så skjelvne». Enklere blir det ikke når vi blir presentert for «Uranophilia», den åpne landjordas bibel. Det er et større litterært kompleks som stammer fra 1500-tallet: En metafor over vår felles bakgrunnshistorie, selveste «verdensteorien». I denne delen av boka briljerer historiefortelleren Lund. Her er myter og fakta, filosofi, naturvitenskap og kunstretninger. Ikke minst vanvittige beretningene om underlige folkeslag: Om Entenkerne som bare kan tenke en tanke. Om Piriathafolket, hvis eneste beskjeftigelse er lange oppramsinger av stedsnavn. Om Argiappaiene, de skallede plattnesene med lange haker og et eiendommelig språk. Tilsynelatende det glade vanvidd, men Lund får likevel sagt noe essensielt.

Om Hamsun

Her er beretninger fra oppdagelsesreisende som har opplevd elver som renner oppover, jungler så fuktige at kroppen råtner på rot, en ubrytelig bølge som leder til Gud selv. Og endelig altså, beretningen om det magiske kjempefjellet som rommer selveste himmelrik. Her blander Thure Erik Lund inn Hamsun, hvis hele forfatterskap visstnok skal ha dreiet seg om jakten på kjempefjellet. (Muligens er dette også et skjult spark til kritikeren Eivind Tjønneland, som med sin stupide reduksjonistiske smålighet har klart å knytte nazi-tankegods til Thure Erik Lunds «verdensteori».)

Utrolig bok

Fortidsreisen i «Uranophilia» ender i en underjordisk by. Med en slags omvendt platonisme, der naturen er helt fraværende. En avslutning der Lund presterer en uhyre elegant stilistisk overgang til Norge i dag. Til Thomas og ettromsleiligheten på Oslo øst; «inn i det svarte, kornete mørket. Inn i steinverdenen». Som helhet er dette verket av et slikt format at det unndrar seg enhver dom. I hvert fall er ikke jeg kompetent til å felle noe slikt. Lund innrømmer selv at han bare i klare glimt ser sammenhengen i sin «verdensteori». Kanskje dreier det seg bare om skrift, om språk og fragmenter? «Hvis jeg ikke forteller, forsvinner jeg, () jeg er jo bare noen ord, som følger på hverandre, kaotiske, ugjentagende». Eller som det også står i denne utrolige boka: «Hva består verden av? Bare Gud veit.» Nærmere enn Thure Erik Lund kommer vi kanskje ikke her nede i steinørkenen.