Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En miljøhistorisk solskinnshistorie?

«Ozonlaget er nå på bedringens vei og vil sannsynligvis være endelig restituert i 2050.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I en verden som utsettes for en økende mengde forurensning og miljøproblemer bør man i Norge være stolt av å ha bidratt til å løse ihvertfall ett av dem. Norges forbruk av ozonskadelige gasser er redusert med 98 prosent, og selv om det fortsatt er ozonskadelig gasser i bruk i norske kjøleskap og klimaanlegg, er nå ozonlaget på bedringens vei og vil sannsynligvis være endelig restituert i 2050.

Tirsdag den 16. oktober 2001 meldte forskere fra NASA at ozonlaget er på bedringens vei. Dette er faktisk en milepæl i miljøhistorisk sammenheng ettersom dette er det første miljøproblemet som regnes for mer eller mindre løst. Amerikanske forskere avdekket for første gang sammenheng mellom utslipp av såkalte ozonskadelige gasser og reduksjon av ozonlaget i 1974. Men politisk skjedde det lite før britiske forskere i 1985 oppdaget det berømte hullet i ozonlaget over Antarktis. Siden 1969 har ozonlaget som beskytter oss mot UV-stråling fra sola blitt redusert med opptil 10 % over Europa, Nord-Amerika og Australia. Årsakene til endringene i ozonlaget er utslipp av klor- og fluorforbindelser, kanskje bedre kjent under navn som KFK, Freon, HKFK, halon, etc. Faktisk har nok de fleste nordmenn brukt disse gassene ettersom de er anvendt innen mange forskjellige områder, som drivgass i spraybokser, blåsemiddel i skumplast, kuldemedium i kjøle- og fryseanlegg, som løsemiddel, til tøyrens og til brannslukning.

I 1987 kom den første forpliktende internajonale avtalen, Montrealprotokollen, hvor alle vestlige land forpliktet seg til å redusere utslippene av disse gassene. Og i løpet av de 14 årene som er gått siden den gang er utslippene redusert med 80 prosent globalt og hele 90 prosent innen OECD området. Bare i Norge er forbruket av slike gasser redusert med hele 98 prosent. Ironisk nok spilte en republikansk, amerikansk president en viktig rolle i få på plass det internasjonale avtaleverket. Ronald Reagan trosset antireguleringsmotstand i det amerikanske senatet da han i 1985 ga klarsignal for at USA kunne spille en aktiv rolle gjennom internasjonale forhandlinger for å komme dette problemet til livs. Ettersom EF, Sovjetunionen, Japan og flere andre land gikk i mot internasjonal regulering av de selskaper som produserte disse stoffene (hovedsakelig store kjemiske bedrifter som DuPont, Hoechst, ICI) var dette faktisk et viktig internasjonalt gjennombrudd. Ronald Reagan ble rammet av hudkreft i 1985 og 1987, og man skal ikke se bort i fra at presidentens personlige erfaring hadde direkte betydning for den amerikanske holdningen til internasjonale reguleringer. Uten denne avtalen og de påfølgende utslippreduksjoner ville mengden av ozonskadelige gasser i atmosfæren være mangedoblet, UV-strålingen vært betydlig sterkere og forekomsten av hudkreft ville ha økt med ca. 1,5 millioner tilfelle i USA, og ca. 550.000 tilfelle i Europa mot 2100. Bare i Norge har forekomsten av hudkreft økt 8 ganger siden 1950 og er den kreftformen som øker raskest. 5.000 nordmenn får i dag hudkreft hvert år og et mye større antall ville sannsynligvis ha vært rammet av hudkreft uten Montrealprotokollen.

Når det gjelder Norges rolle har den vært sentral fra dag én. Våre forskere og byråkrater har vært sterkt delaktige i internasjonale forhandlinger og norsk politikk på dette området har vært forbilledlig. I henhold til Miljøverndepartementets offisielle forklaring av Norges suksess innen dette området, har man lykkes på grunn av myndighetenes bruk av virkemidler som forskrifter, informasjon, frivillige tiltak og samarbeid mellom myndigheter og berørte bransjer. Men bak den offisielle forklaringen finnes andre faktorer som har bidratt minst like mye. Først og fremst var utslipp av ozonskadelige gasser et lite problem i Norge sammenlignet med andre land ettersom Norge i stor grad har benyttet naturlige kuldemedier og gasser som ikke har vært ozonskadelige. For det andre har vi ikke hatt sterke produsentinteresser i Norge. Mens kjemiske bedrifter i Storbritannia, Frankrike, Tyskland og USA truet politkerne med oppsigelser og økonomiske ringvirkninger på 80-tallet, hadde man i Norge kun noen få mål-grupper knyttet til forbruk av ozonskadelige gasser. Norge har aldri produsert de mest ozonskadelige gassene og har derfor lettere kunnet omstille seg. For det tredje var oppmerksomheten og kunnskapen om miljøspørsmål mye større blant politikere, byråkrater og folk flest i Norge enn i mange andre land. Dette skyldtes blant annet Norges befatning med miljøproblemer i Nordsjøen og forsuringen av norske fiskevann og vassdrag. For det fjerde har Norges innsats i stor grad vært styrt av det internasjonale utviklingen. Det vil si USA, EU og andre store lands tilnærming til problemet gjennom forhandlinger under Montrealprotokollen. Viktigst var kanskje amerikansk industris snuoperasjon på 80-tallet som følge av press fra amerikanske politikere og forbrukere. Selskapene var redde for å skitne til sitt renomme, samtidig som de så sitt snitt til å sikre seg nye markedsandeler innen det markedet som skulle vokse frem for «ozonlagvennlige» kuldemedier. På mange måter var det derfor amerikansk industri som gikk foran og viste veien for europeisk og andre lands kjemiske industri. Dessverre, kan vi si i dag, ettersom de gassene man forsket fram var klimagasser som utgjør en økende andel av totale drivhusgassutslipp. Bare i Norge regner man at en av disse gassene, hydrofluorkarboner, vil utgjøre tre prosent av norske utslipp i 2010. Men konklusjonen må uansett bli at det er mange faktorer som har bidratt både til norske reduksjoner i forbruket av ozonskadelige gasser, såvel som utviklingen internasjonalt.

Hvis vi løfter blikket litt og ser på helheten i norsk miljøpolitikk, er det allikevel nok av oppgaver å gå løs på for den nye miljøvernministeren selv om et miljøproblem er løst. Som for eksempel innen klima, bevaring av artsmangfold, kjemikalier, luftforurensning, etc. Innen disse områdene har tradisjonelt politiske sterke grupperinger som industri, offshore, skog-, landbruks- og transportnæring, alle med sterke bånd til respektive fagdepartementer, i stor grad bidratt til å redusere miljøforvaltningens ambisjonsnivå. Ofte viser det seg at miljøvernere og miljømyndigheter kommer til kort mot disse interessene. Dette kombinert med fallende miljøinteresse blant befolkningen generelt, har ført til at tidligere ambisiøse miljømålsettinger er redusert og miljøet blir den tapende part. Økonomisk vekst i Norge har blant annet ført til at utslipp av klimagasser har økt med 6-7 prosent siden 1990, avfallsmengden har økt med 80 prosent siden 1974, at energiforbruket ligger 20 prosent over gjennomsnittet innen OECD-området, at bruken av skadelige kjemikalier øker selv om bruken av de farligste kjemikaliene er redusert, at godstransport, biltrafikk og luftfart øker, urørte villmarksområder er redusert fra 40 til 12 prosent av totalt landareal i løpet av 1900-tallet, og utslippsnivået av gasser og partikler til luft er stort sett høyere enn det Norge har forpliktet seg til gjennom internasjonale avtaler. Norge ligger riktignok ikke langt tilbake fra land det er naturlig å sammenligne oss med (de fleste europeiske land står overfor de samme utfordringene), men ettersom Norge er et rikt land som liker å markere overfor andre land at man er opptatt av miljø, burde man kanskje forsøke å gå foran og vise vei.

Hele Norges coronakart