En mindre verden gir større muligheter

Regjeringens strategi synes å være å nedprioritere forutsetningene for å lykkes - i første rekke investeringer i kunnskap, høyere utdanning og forskning, mener Erna Solberg.

FN HAR KÅRET Norge til verdens beste land å bo i flere år på rad, men det er ingen selvfølge at vi skal klare å opprettholde det velferdssamfunnet vi har bygget. Vi har mestret overgangen fra jordbrukssamfunn til industrisamfunn, og senere fra industrisamfunn til informasjons- og kunnskapssamfunn fordi vi har vært flinke til å ta i bruk ny teknologi, vist evne til fornyelse og omstilling og utnyttet mulighetene som ligger i å være en åpen, internasjonal økonomi. Solid verdiskapning og vekst i økonomien har styrket velferdssamfunnets bæreevne.

Mye har skjedd de siste 15 årene. Berlinmuren har falt og de gamle østblokklandene har blitt en del av EU, Kina har gjort sitt inntog i markedsøkonomien og verdenshandelen og India har gått fra å være en proteksjonistisk økonomi til å bli en mer åpen økonomi. Antall deltakere i verdensøkonomien har doblet seg, fra omlag 1,5 milliarder til over 3 milliarder arbeidstakere. Samtidig har flere hundre millioner mennesker blitt løftet ut av fattigdom. Det er sterk bevisføring for at handel og markedsøkonomi bidrar til å forme en verden med flere muligheter for flere mennesker.

I Norge skryter vi ofte av at vi er i en vinn-vinn-situasjon i den globaliserte økonomien, på grunn av billig import på den ene siden og stor etterspørsel etter de rå- og industrivarene vi produserer på den andre siden. Festen pågår - hvorfor skal vi problematisere det?

FOR MEG SOM politiker er ikke bare jobben å fordele penger vi har i dag, men å sikre at Norge også i fremtiden er et av verdens beste land å bo i. Da må man våge å se hva utfordringene blir, og utforme tiltak som ruster oss til å møte dem. Et av de viktigste grepene vi kan ta er å heve og realisere ambisjonene for norsk skole, høyere utdanning og forskning.

Norge er ikke alene om å oppleve konkurranse fra utlandet som en utfordring. I kunnskapssektoren har tendensen lenge vært at europeiske universiteter sakker akterut for amerikanske universiteter. Globaliseringen bringer med seg en tilleggsdimensjon når vi vet at omlag 1,2 millioner indere og kinesere mottar en universitetsgrad i ingeniør- og vitenskapelige fag - hvert eneste år. Det er mer enn dobbelt så mange som i USA og Europa til sammen. Hva betyr det for oss? De kommer ikke bare til å selge oss billige importvarer som Norge ikke lenger produserer. De vil konkurrere på mange andre områder. Tusenvis av ingeniørtimer på Ormen Lange gjøres allerede i dag i India. Men vi trenger ikke å bli redde, vi trenger å bli bedre.

PROFESSOR I europeiske studier ved Oxford University, Timothy Garton-Ash, tegner i Dagbladet 3. desember et bilde av et Europa i ferd med å tape kampen om de gode hodene. Spørsmålet er om Europa kommer til å ha noen forskningsuniversiteter i verdensklasse om tjue år, mener han. I dag finnes det to universiteter i Europa blant verdens ti beste: Oxford og Cambridge. De øvrige er amerikanske. I Norge har vi valgt en modell som bidrar til at høyere utdanning er tilgjengelig for alle som har fullført videregående skole. Det er et gode, fordi det motvirker reproduksjon av sosial ulikhet. På den annen side havner Universitetet i Oslo på 177. plass på universitetenes verdensranking. Hvis vi skal lykkes med å realisere kunnskapssamfunnet må kunnskap, krav og kvalitet være en integrert del av så vel grunnutdanning som høyere utdanning. Vi kommer neppe til å havne blant de ti beste universitetene i verden, men vi må ha vesentlig høyere ambisjoner enn en 177. plass tilsier.

Vi må ha et mål om å etablere flere fagmiljøer som er blant de beste i verden, samtidig som vi hevder oss bedre på generelle internasjonale rangeringer av norske universiteter og høyskoler. Det krever høyere bevilgninger til forskning, men også vilje til å satse der vi er gode fremfor å smøre tynt utover på alle områder. Våger kunnskaps-Norge å ha en ambisjon om å etablere minst ett universitet blant verdens tretti beste, og samtidig satse mer enn i dag på internasjonalt samarbeid, også utover den vestlige verden?

ADMINISTRERENDE direktør i Abelia, Paul Chaffey, hevdet for en tid siden at Norge bør vektlegge spisskompetanse allerede i grunnskolen. Det er et interessant forslag, fordi noe av det viktigste arbeidet vi kan nedlegge for å heve nivået på universitetene faktisk foregår på 1-4. trinn i barneskolen. Vi når ikke målene på universitetsnivå hvis vi ikke hever ambisjonene i grunnskolen. Hvorfor har vi ikke et mål om å være blant de ti beste i verden i regning, lesing og skriving på grunnskolenivå? Det er disse basisferdighetene som er grunnlaget for all læring senere i livet.

Med høyere endringstakt i samfunnet vil realiseringen av et omstillingsdyktig kunnskapssamfunn kreve at vi også tar voksne arbeidstakeres behov for kunnskap og kompetanseutvikling på alvor. I Norge er nesten 800 000 mennesker satt utenfor arbeidslivet. Mange av dem både ønsker og kan bidra, men har ikke fått en ny sjanse. Det er den nordiske modellens bakside. Mange mennesker som i dag står utenfor arbeidslivet kunne fremdeles vært i arbeid, hvis ikke det hadde vært for mangler i grunnutdanning og manglende kompetanseutvikling på arbeidsplassen. Politikernes jobb må være å besørge at omstilling for den enkelte ikke oppleves som slutten på noe godt, men som starten på noe bedre. Løsningen er å investere mer i hvert enkelt menneske, hver enkelt elev, og hver eneste ansatt. Kunnskap og kompetanse er våre viktigste ressurser. Vi trenger større ambisjoner og sterkere vilje til å investere for fremtiden, ved å investere i mennesker.

GLOBALISERINGEN skaper muligheter for alle som er åpen for den. Stenger vi oss ute, vil vi uansett tape. Vi skal være optimister for fremtiden. Mulighetene ligger der. Men vi trenger en politikk for å gripe dem. Hvis ikke blir pessimismen en selvoppfyllende profeti. Vi må fornye oss i takt med endringene, realisere kunnskapssamfunnet og internasjonalisere utdanningssystemet. Vi må være pådrivere for at verden veves enda tettere sammen, at flere

får en sjanse til å ta del, at fredelige land finner sammen i sterke internasjonale organisasjoner som kan bekjempe polarisering og finne felles løsninger på felles utfordringer. Da vil en mindre verden kunne skape større muligheter - ikke bare for noen, men for alle som ønsker å være med.

Spørsmålet er om Regjeringen ønsker å være med? Regjeringens strategi synes å være å nedprioritere forutsetningene for å lykkes - i første rekke investeringer i kunnskap, høyere utdanning og forskning.