Tegning: Finn Graff.
Tegning: Finn Graff.Vis mer

Arbeiderpartiet:

En misbrukt mulighet

I går fikk Arbeiderpartiet endelig sjansen til å diskutere politikk igjen. Det ble en misbrukt mulighet, skriver Ola Magnussen Rydje.

Kommentar

«Vi er Erlend Viken Trio», sa han med fela. Han var den ene av de to på scenen, som sto for den musikalske åpningen av Arbeiderpartiets årlige Bratteli-seminar. Han fulgte fort opp: «Men som dere ser er vi bare en duo i dag».

Det var en gjenkjennelig melodi for partileder Jonas Gahr Støre og nestleder Hadia Tajik som begge satt i salen. En trio som ble duo. Men for første gang på ukesvis kunne Støre legge det litt bak seg. Istedenfor kunne han gjøre det hele partiet lengter etter i disse krisetider: Snakke om politikk. Et velkomment avbrekk. «Fabelaktig godt», for å bruke hans egne ord.

I likhet med NHO og regjeringskameratene på Jeløya starter Arbeiderpartiet derfor det nye året med å kjempe for sin del av sakseierskapet til alt som handler om arbeid, kompetanse, og teknologisk utvikling. Og i likhet med de fleste andre er Støre bekymret. Andelen i jobb faller. Teknologien endrer arbeidsmarkedet. Organisasjonsgraden er under femti prosent. Årlig mister vi 700 000 årsverk til sykdom og mangel på arbeidsplasser.

Det er dyrt for samfunnet og kostbart for enkeltmennesket. Trolig er det problemer som kommer til å prege den politiske debatten i årtier framover.

Framtiden var derfor på dagsorden, men det er fortiden partiet smykker seg med. Arbeidspolitikk er hjemmebane. Bratteli-seminaret, oppkalt etter den tidligere statsministeren med samme navn, minner oss på partiets lange historie som arbeidernes parti. Trygve Bratteli kjempet i front for arbeiderrettigheter, en plass ved bordet og en lønn å leve av. Og han vant.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bratteli var også en visjonær planlegger - en strateg som ikke bare tok for seg aktuelle spørsmål, men som også evnet å løfte blikket. I begynnelsen med litt revolusjonære øyne, i senere tid med en konservativ refleks: Sosialdemokratiet må forandre for å bevare. I Aps tilfelle er det en velferdsstat med små forskjeller, store muligheter, lite uro og høy tillit som står på spill. Når institusjonene tilknyttet arbeidspolitikken er i endring, må også partiet som i stor grad har bygget dem opp renovere.

Å spå i glasskula er en egenskap Støre besitter. Han er ofte på sitt beste når han får tegne de store politiske linjene, ikke slagordene. Men dessverre for Arbeiderpartiet utnyttet de ikke det første pusterommet de fikk etter Giske-krisen på en spesielt god måte. Det visjonære druknet i virkelighetsbeskrivelser av robotarmer og delingstjenester. Verdiene og innholdet i det neste store sosialdemokratiske prosjektet for et folk i arbeid, ble overlatt andre, men mest av alt glemt.

Støre selv var riktignok på sporet av noe. Så lenge det finnes uløste oppgaver i et samfunn, er det politikkens jobb å finne løsninger, formante han. Støre var innom fire av dem: Vi må bli flinkere til å fornye kompetansen i arbeidslivet, staten må knyttes tettere til næringsutviklingen, velferdsstaten må håndtere den mangfoldige tilknytningen folk har til arbeidslivet, og organisasjonsgraden må opp.

Mer på ballen var forsker ved Frischsenteret, Knut Røed. Han trakk fram to store problemer Arbeiderpartiet er nødt til å finne svar på framover. Det første handler om fordeling. Eiere av teknologien, enten den består av roboter som produserer varer eller programvare som yter tjenester, vil få en større andel av kaka framover. Arbeiderne vil få mindre. Når ny teknologi tar jobber, og det blir tøffere konkurranse om de jobbene som er igjen, presses lønningene ned. Fordelingen av overskudd blir skjevere, og fra et sosialdemokratisk ståsted, langt mer urettferdig.

Det er en velkjent utfordring for både Støre og Ap. Men politikken, retorikken og motet ser ut til å mangle. Det tok ikke lang tid etter valget før partiet avlyste alle skatteøkninger det frontet i valgkampen - på tross av at økningen nesten utelukkende hadde truffet dem med nok fra før av.

Utenfra kan det virke som mange moderne sosialdemokrater mangler vilje til å bevare den samme progressive skattebyrden som tidligere generasjoner med partifeller har kjempet fram. Den servile holdningen til skatt på arv er ett eksempel. Ulikhetene skapt av større og større boligformuer er et annet.

Røeds andre poeng var at teknologi også vil skape klare vinnere og tapere i arbeidsmarkedet. I en ny økonomi vil noen former for kompetanse verdsettes langt høyere enn andre. Det vil skape skjevheter i lønnsfordelingen og arbeidsmuligheter. Røed påpekte at det er politikken og institusjonene som avgjør hvorvidt vi lykkes i møte med de dyptpløyende endringene.

Spørsmålet som fortsatt står igjen ubesvart fra det nye sosialdemokratiske prosjektet er: «Hvordan»?

Det er slike drøftinger partiet bør befatte seg med framover. Og som de burde brukt pusterommet sitt på i går. Kriser er forbigående, og jakten på politisk fornyelse og gode svar er ingen sprint.

Nøyaktig hvilken teknologi som vil vinne i konkurransen eller løse problemer, er langt mindre viktig for Ap å bruke de politiske tankeloftene sine på, enn rammene for samfunnet de ønsker å legge rundt.