En moderne Emil

Espen Herbert er et surrehode. Fra hans ståsted virker de tomsete handlingene helt naturlige.

Psykologene har forsøkt å diagnostisere både Pippi og Emil, så hypokonder kan vel være en grei betegnelse på Espen Herbert. Tolvåringen er fortellerstemme og hovedperson i Bjørn Ingvaldsens bok «Jeg er berømt...». Espen er på mange måter en moderne Emil, ikke fra et gårdsbruk på landsbygda, men et villastrøk i en forstad. Det finnes ikke noe vondt i ham, men du verden så mye galskap han steller i stand. Det å bygge om huset med tanke på rullestolbruk er da fornuftig, man vet jo aldri. Og litt trening på å være blind kan være nyttig. Mal pappas nye solbriller til 2000 kroner svarte og sett i gang og tren!

Den subjektive fortellersynsvinkelen får fram hvilket surrehode vi har med å gjøre. Fra hans ståsted virker de tomsete handlingene helt naturlige. Samtidig skjønner vi hvordan omgivelsene vil oppfatte det, og hvilke katastrofer han bygger opp for seg selv og andre.

Bjørn Ingvaldsen har evnen til å la humoren komme fram mellom linjene. Han skriver ikke ut hver eneste mening og trekker ikke historien i langdrag, slik mange fantasifulle barnebokforfattere har en tendens til. Han er trofast mot en hovedidé, kjenner begrensningens kunst og har skrevet en meget fornøyelig bok.