En moderne Frankenstein

Fotografen Vibeke Tandberg, aktuell med separatutstillinger både i Norge og Tokyo i mars, er blitt omtalt som en moderne Mary Shelley - en slags Frankenstein-skaper.

Her i Norge er hun kanskje blitt mest omtalt for det såkalte brudeprosjektet fra 1993. På samme dag rykket hun inn brudebilde av seg selv i ti forskjellige aviser, med ti ulike brudgommer.

- Kan jeg få slippe å snakke om det? For det første er det så lenge siden, for det andre har jeg snakket så mye om det at det føles som å ha gjørme i munnen, sier Tandberg.

Ønsket blir innfridd umiddelbart.

Psykoaktig

- Hva synes du om å bli omtalt som en moderne Shelley?

- Jeg ser sammenlikningen. Jeg konstruerer jo noe som ikke eksisterer fra før. Særlig er dette kanskje tydelig i fotoserien «Faces» fra 1998. Da hadde jeg nettopp flyttet til Berlin. Det var første gang jeg flyttet fra Norge, og jeg følte meg helt transparent og utrolig påvirkelig. Jeg sugde til meg alt og alle. I «Faces» «satte» jeg deler av andre menneskers ansikter på mitt eget. Jeg brukte meg selv som utgangspunkt og laget forskjellige portretter med ulike uttrykk. Det var litt sånn jeg følte meg da. Jeg kunne bli til hvem som helst.

Tandberg er enig i at disse bildene er litt uhyggelige, litt psykoaktige.

Samme utgangspunkt, men likevel noe helt annet, er fotoserien «Line» fra 1999. Den lagde Tandberg da hun flyttet til New York.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fiksjon

- Line, en veldig god venninne av meg, bodde i New York fra før, og hun var mitt eneste holdepunkt. Det prosjektet er mer psykologisk motivert. Det handler om et venninneforhold som innebærer alt fra forelskelse og beundring til misunnelse. Jeg brukte Lines kropp og hår, og puttet på deler av mitt eget ansikt. Jeg invaderer henne på en måte, sier Tandberg. Line-bildene skal vises i Norge i mars, de har tidligere vært utstilt i New York, Berlin og København.

- Hvordan forholder du deg til sannheten?

- Det å leke med sannheten er ikke en idé jeg jobber ut fra. Diskusjonen om sannhet i forhold til fotografi er jeg lei av, slår Tandberg fast.

- Egentlig er det jo sånn at det eneste sanne med fotografiet er at lyset har truffet filmen og satt i gang en kjemisk reaksjon.

Tandberg synes begrepet fiksjon er mer interessant enn sannhet. Hun mener at fiksjon ikke kan være en fiksjon hvis den ikke har sannhetens struktur. Enten et fotografi er manipulert eller ikke er alt fiksjon og omformuleringer av virkeligheten, ifølge Tandberg.

- Men, alt som blir fotografert har jo faktisk funnet sted foran et kamera. Fiksjonen ligger i forståelsen av fotografiet, mer enn i hva man fysisk ser, sier Tandberg.

Psykologisk vesen

- Er fortellingene noen gang sanne?

- Nei, ikke i empirisk forstand. Tandberg er sikker i sin sak.

- Har du et ekstremt selveksponeringsbehov?

- Det at jeg bruker meg selv er en metode for å kunne kommunisere med en betrakter. Bildene mine handler først og fremst om å være et psykologisk vesen og de forutsetningene som ligger til grunn for selvforståelse, og dette er spørsmål som gjelder alle. Selveksponeringen kommer av at jeg liker det å ikke ha kontroll når jeg arbeider. Det er viktig for meg å ha et stort element av usikkerhet i alt jeg gjør. Hvis jeg ikke selv var objektet foran kameraet, ville jeg ha kontrollert bildene i mye større grad.

Tandberg mener at man ved å sette likhetstegn mellom selveksponering og narsissisme går glipp av hva det egentlig handler om.

- Det er det samme som å si at skuespillere er ekstremt selvopptatte, sier Tandberg.

- Hva jobber du med nå?

- Jeg forbereder utstillinger i februar og mars med fotoseriene «Beautiful» og «Line», begge fra 1999. Jeg har kalt serien «Beautiful» fordi det lyse, lange håret representerer en idé om skjønnhet. Ansiktet er mørklagt for å ta bort det personlige. Bare håret, det «beautifulle», står igjen. Denne serien er det mest formale jeg har gjort.

Akkurat nå jobber Tandberg med noe helt nytt.

- Jeg lager en video hvor jeg kjører taxi i New York. Det blir en digging av myten som Robert de Niro skapte i filmen «Taxi Driver». Den rollefiguren han laget der er mitt største forbilde.

NYE ANSIKTER: I «Faces» fra 1998 setter Vibeke Tandberg andre menneskers ansikt på sitt eget.