Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En moderne gresk tragedie

Sorgtungt episk drama om det nye Hellas.

FILM: Den greske regissøren Theo Angelopoulos hører til blant de store europeiske filmskaperne, og han kjennetegnes ved langsomme episke dramaer med storslått kameraføring. Nå, når han nærmer seg 70 år, er han i ferd med å overgå seg selv: «Den gråtende engen» er første del av en trilogi om moderne gresk historie, fortalt gjennom det ytterst tragiske livet til kvinnen Eleni (gresk for Helena).

Det er ikke godt å si om livet hennes fortsetter som tragedie i de to neste filmene, men alt tyder på det: I «Den gråtende engen» er sorgen mer eller mindre kontinuerlig og på det nærmeste bunnløs.

Forbannelse

Eleni er en foreldreløs treåring når hun kommer til Hellas i 1919 sammen med andre greske flyktninger fra Krim, og blir tatt vare på av ekteparet Spyros og Cassandra, som også har sønnen Alexis. Det er ikke turistbrosjyre-Hellas med yndige hvite hus, blinkende blått hav og strålende solskinn flyktningene møter: Regn og tåke, umalte og falleferdige hus, og et hav som ikke er til forlystelse, men en forbannelse for de repatrierte på den flate sletta hvor landsbyen ligger.

Neste gang vi møter Eleni er hun tenåring, og kommer tilbake til landsbyen etter at hun i hemmelighet fødte tvillinger, som Alexis var far til. Barna blir bortadoptert, men kjærligheten mellom Eleni og Alexis er like sterk. Vi følger henne videre fram til slutten av 40-tallet, en kvinne nesten alltid på flukt eller som en hjelpeløs brikke i et skjebnespill.

Lavt tempo

Tempoet i en Angelopoulos-film er lavt. Den den gamle mannen forhaster seg ikke, kameraet snegler seg bortover nøye arrangerte scener. Bildene er rike på detaljer, og selv om de sjelden er overflødige, hender det at detaljer virker direkte jålete. Det er mye tilgjort hos Angelopoulos, scener som er så til de grader konstruerte at de mister effekten og blir parodiske: Det lille orkesteret gjemt blant mange hundre laken som er hengt til tørk, togene som til stadighet kapper handlingen i to. Men mye er også fylt av en sterk, filmatisk poesi: Begravelsesscenen hvor flere titalls robåter med svarte flagg kommer mot oss er enkel og storslått, og det er en hedensk villskap når svartkledde kvinner, akkompagnert av trommer, danser med helgenbilder i hendene rundt et fresende bål. Men det sterkeste og kanskje mest uforståelige bildet er når det store treet foran familiens hus bærer groteske frukter etter gamle Spyros\' død.

Vanskelig film

«Den gråtende engen» er en smal film, en sær film, en vanskelig film. Det skyldes kanskje mest av alt at Theo Angelopoulos ikke så mye forteller en historie som antyder den, vi blir egentlig aldri kjent med Eleni eller Alexis, og dialogen er minimalt informativ. Det betyr igjen at konsentrasjonen må være på topp i nesten tre timer, og i en film som i perioder gir svært lite tilbake, kan det være en utfordring.

STORSLÅTT: Theo Angelopoulos skaper noen fantastiske bilder i «Den gråtende engen» - her et begravelsesfølge til vanns.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media