En moderne klassiker

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Det er et privilegium å kunne starte det nye året med lesningen av italieneren Dino Buzzatis (1906- 1972) «Tatarenes ørken» fra 1940, som merkelig nok ikke er blitt oversatt før nå. For denne boka, skrevet i europeisk litteraturs storhetstid mellom de to krigene, kan sammenliknes med det beste av forrige århundrets klassikere.

Trollfjellet

Handlingen, eller mangelen på den, er enkel. Den nyutdannede offiseren Giovanni Drogo sendes til sin første tjeneste på fortet Bastiani, av Peter III betegnet som «selve vokteren av min trone». Det må vel kunne kalles ironisk, siden fortet er plassert i ingenmannsland der det vokter en ugjennomtrengelig steinørken omgitt av klipper.

Drogos motvillige ankomst til «slottet» skildres i en Kafka-aktig stemning, der en tilsynelatende velvillig og etterplaprende byråkratisk jungel og et meningsløst reglement gjør at han blir - i en halv mannsalder.

Og det er nettopp Tiden som er handlingen - «ikke langsommere for den lykkelige eller raskere for den ulykkelige her i verden». En tidsfilosofi som minner om Thomas Manns «Trollfjellet», i likhet med mye annet i boka: Det Hans Castorp-aktige ved vår nokså alminnelige antihelt, som i begynnelsen reagerer på den underlige stemningen oppe i fjellene der soldater står i stram givakt i påvente av - ingenting - men som altså selv gripes av denne «heroiske» tilværelsen, og avviser «lavlandet» og gjennomsnittsmenneskets alminnelige tant og fjas.

Absurd

Allerede da den utkom, ble «Tatarenes ørken» regnet som en moderne klassiker. Moderne i den forstand at den skildrer en absurd tilværelse der alle venter på en Godot, på at det vidunderlige skal skje, på at tatarene skal komme. En forgjeves venting som fyller et meningsløst liv med mening i en verden der «vi tror vi er omgitt av skapninger som oss selv, mens det i virkeligheten ikke er annet enn is og fjell som snakker til oss på et språk vi ikke forstår».

Også stilistisk stiller Bastiani i klasse med «de store døde», bl.a. i den såkalt ironiske og ustyrtelig morsomme skildringen av det militære reglementets utdødde æreskodeks og i de fantastiske portrettene.

Et av dem er av stabssersjant Tronk, en regelrytter som har en lengre utredning om passordets filosofi.

Her er også prosalyriske passasjer: barndomserindringer, drømmer og naturskildringer av et så ekstremt landskap at det bryter med den ellers realistiske tonen.

Skildringen av Drogos patetisk-heroiske død til slutt er av det absolutt beste jeg har lest, og er i seg selv verd lesningen av denne ypperlige boka.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer