En modig debutant

Autentisk beretning om barske grønlendinger og grove overgrep.

Cathrine Krøger

cathrine.kroeger@c2i.net

BOK: Dansk-norske Kim Leine kaller sin debut en erindringsroman. I dag er det er en så alminnelig debutantsjanger at betegnelsen nesten er overflødig. Men Leine skiller seg ut. I motsetning til de fleste av sine kolleger tar han ikke i bruk teknikker som gjør at han kan skjule seg bak «fiksjonsbegrepet». Tvert om. Han har til og med beholdt navnene på sine to barn, etter deres ønske. Det er modig gjort. For «Kalak» er sterk kost.

Pedofil far

Kim Leine vokste opp som Jehovas vitne. Faren dro til Danmark da Kim var liten. Som 17-åring reiste han etter, i håp om å komme seg bort fra den angstfylte gudsfrykten han opplevde i barndomsmiljøet. Det som møtte ham var langt verre. Den pedofile faren elsket sin sønn så høyt at han startet et svært grovt seksuelt misbruk av ham. Et misbruk han hele livet kom til å påstå var noe de to i fellesskap hadde skapt.

Kald og rettfram

«Jeg føler ingenting» er en gjenganger i denne fortellingen, der Kim Leine i presensform skriver sitt liv. Med en så kald rettframhet at vi forstår at han muligens ikke følte noen ting. Som når han treffer sin framtidige kone:

«Hun er syv år eldre enn meg, liten og tykk, har brunt hår og tonede briller og virker uendelig ensom.»

Bergtatt av Grønland

De to liker hverandre egentlig ikke, men flytter sammen, får to barn og reiser til Grønland.

Der jobber Kim som sykepleier i til sammen femten år.

«Det tar tid å lære å elske Nuuk, de lange rekkene med betongblokker, våte, ramponerte og søppelstinkende, det hvileløst skiftende været.», skriver Kim. Og skildrer en hovedstad preget av arbeidsledighet, alkoholisme, vold, mord og selvmord. Dette delvis sett gjennom hans yrke som sykepleier. Skildringen kunne bikket over i det fordomsfulle, om ikke Kim også viste en dragning mot øya. Han blir bergtatt av kvinnenes kirgiser-øyne, folkets bryske intimitet og nærværende familiaritet.

Svakhet og styrke

Som roman bærer boka preg av at det er en selvbiografi. Leine skriver om småepisoder fra det virkelige liv, som dramaturgisk sett ikke hører hjemme i en fiktiv fortelling. Nettopp det gir boka et autentisk preg. Kim svikter kone og barn. Han ligger med hvem som helst og starter et vanvittig dopmisbruk.

Tonen i boka blir flatere og flatere dess mer misbruket øker. Fortellingen bærer preg av en underlig mangel på refleksjon og raseri over farens overgrep. Det avdekker noe uforløst i Kim Leine, som forsterkes av en muligens utilsiktet uforløst litterær stil. Slik sett blir Leines svakhet som stilist, hans styrke som forfatter.