Vi står foran høye gjerder, utenfor porten på Trandum. Det er høst, og det regner, som det ofte gjør på denne tiden av året. Mens vi venter på å slippe inn, snakker vi lavt og stille med hverandre. Stedet innbyr ikke spesielt til trivelige samtaler, latter eller håp for den saks skyld.

For mange er dette selve endestasjonen. Slutten på drømmen om en god framtid og et nytt liv. Noen har kanskje barn, en kjæreste, en bror eller et fellesskap de snart må forlate.

I besøkelsesrommet på Trandum forsøker vi sammen å finne de riktige ordene, en mening, og å se muligheter i det håpløse. Jeg vet så altfor godt at i dette rommet, har mange drømmer blitt knust.

- Jeg vil heller risikere å dø her enn å bli sendt tilbake til Iran, Karim Salahy ser rett på meg når han skal beskrive sin situasjon.

I snart to uker har jeg vært vitne til kurdisk-iranske Karim Salahys kamp for sitt liv. Siden 20. september har Karim vært internert på Trandum utlendingsinternat.

Like lenge har han sultestreiket i protest mot det han mener er umenneskelig behandling på Trandum, og for å sette søkelyset på norske myndigheters strenge asylpolitikk.