INGEN «TUTTA»: Målet ble fort å ikke havne nederst på resultatlista, skriver Marie Røssland om sin egen «golfkarriere». Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
INGEN «TUTTA»: Målet ble fort å ikke havne nederst på resultatlista, skriver Marie Røssland om sin egen «golfkarriere». Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

På kornet:

En mor ga meg skryt for å være en god taper. Da skjønte jeg at noe var galt

Denne moren hadde ikke skjønt alt Gjert Ingebrigtsen har skjønt, skriver Marie Røssland

Meninger

Ingen i familien min har vunnet EM-gull som Ingebrigtsen-brødrene. Ikke har vi drevet med friidrett heller. Vi drev med golf, og alle skulle med.

Det viste seg etter hvert at dette ikke var min idrett. Beviset står på en hylle hjemme hos mine foreldre. Av rundt 20 pokaler er kanskje to mine, femten er min søster sine. Tvillingsøsteren min.

Vi var ni år gamle da vi deltok på vår første golftrening. I årevis skulle hver mandag brukes på å trene teknikk. I regnet på Vestlandet. Det tok tid og konsentrasjon.

  • På kornet er et daglig skråblikk fra Dagbladets journalister.

Jeg ble ofte sur da jeg ikke fikk det til, og brukte resten av konsentrasjonen min på å krangle med mamma om at jeg ikke konsentrerte meg nok.

Mamma mente, som Trenerpappa Ingebrigtsen har gjort til sitt mantra, at skal man oppnå det man vil, så må man ta konsekvensene av det. Trening. Masse trening, og vilje. Det siste er det viktigste.

Passe god og passe motivert deltok jeg likevel i turneringer landet rundt. Jeg var mest opptatt av å få meg venner. Alle var stort sett bedre enn meg, men det gjorde nesten ingenting.

Målet ble fort å ikke havne nederst på resultatlista. Jeg sluttet å være sur om jeg gjorde det dårlig, og mamma sluttet å krangle.

Det gjorde ikke alle mødrene, viste det seg snart.

Jeg hadde kommet inn etter siste runde. Det regnet. Jeg ble møtt av en god venninne. Hun gråt. Hun lå på tredjeplass. «Alt» hadde gått galt.

Jeg kikket på resultatlista, og begynte å le litt anstrengt. Jeg lå nederst.

Venninnen kranglet med moren sin, som etter hvert kom bort til meg.

«Du er en så god taper, Marie,» sa moren og smilte.

Mange år seinere fikk jeg bekreftelse på mistanken jeg fikk den dagen. Venninnen min kommer nok aldri til å røre en golfkølle igjen. Denne moren hadde ikke skjønt alt Gjert Ingebrigtsen har skjønt. Dette med viljen.

Jeg derimot, kan spille golf med mamma i morgen om jeg gidder. Bare det ikke regner.