LEVDE NORMALT LIV: Inger Marie Spange og familien fikk livet snudd på hovet da hennes tvillingsønner ble funnet livløse i elva. Foto: Aschehoog
LEVDE NORMALT LIV: Inger Marie Spange og familien fikk livet snudd på hovet da hennes tvillingsønner ble funnet livløse i elva. Foto: AschehoogVis mer

En mors fortelling om å miste et barn

Tung tematikk som unndrar seg enhver litterær vurdering.

||| BOK: Den 22. september 2005 opplevde Inger Marie Spange og ektemannen Frode alle foreldres mareritt. Hun leverte sine halvannet år gamle tvillinggutter til dagmammaen, dro på en stressende jobb, og fikk etter noen timer telefon fra politiet om at guttene var forsvunnet. Tre kvarter senere ble de funnet i elva like ved dagmammaens hus. De ble fraktet til Rikshospitalet i helikopter. Den ene, Rikard, ble erklært død. Tilstanden til den andre, Filip, var kritisk. Mirakuløst nok klarte han seg. Fire år senere fungerer han godt, men det er ennå uvisst om han har fått varige skader.

Et helvete«Den hvite vinden» er morens fortelling om dette helvete. Boka forteller om en alminnelig travel morgen. Rikard gråt da moren gikk, og noen timer etter levde han ikke lenger. Den handler om to foreldre som måtte takle sorgen over et barn som ikke lever lenger, frykten for et barn som svevde i livsfare, og ansvaret for en fem år gammel storesøster.

Temaet er av en slik art at boka unndrar seg enhver litterær vurdering. Den er hva den er. En mor forteller om barnet hun mistet, og om barnet hun nesten mistet. Her er tilbakeblikk til sjokket og gleden over å få vite at de ventet tvillinger, og en inngående skildring av en tung tvillingfødsel. Om søvnløse måneder med Filip som hadde kolikk, mens den mer robuste Rikard alltid smilte. Det var han som ikke klarte seg.

Filip var den første pasient i Norge, der det ble prøvd ut en ny behandlingsmetode for drukning. Han ble lagt i kunstig koma og holdt nedkjølt. Moren forteller om proffe leger og sykepleiere. Om de sterile luktene på et sykehus, og hvordan hun og ektemannen reagerte så forskjellig at de en tid ikke klarte å trøste hverandre. Dagmammaen har fått et etterord. Også hun er et offer.

Ikke edrueligDen tunge tematikken burde gjort Aschehoug svært edruelige med presentasjonen av boken. Det er de ikke. Underteksten på omslaget er formulert nærmest som om det var en kriminalroman. Følgeseddelen er over i ukeblad. Det sier sitt når lanseringsintervjuet foregår i Se og Hør.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 31. august 2009.

En mors fortelling om å miste et barn