En mors korrektiv

Hun utfrodret forskerne etter sjokket over sønnens resignerte ro i møtet med en invandrergjeng. Her svarer integreringsforsker Jon Rogstad

MOR OG SAMFUNNSBORGER

Liv Gregusson Kloster, har gitt et viktig vitnesbyrd om sitt møte med en virkelighet hun ikke ante at eksisterte. Hennes sønn har blitt truet på livet og ranet, av nordmenn med pakistansk opprinnelse. Han mistet mobiltelfonen og noen penger. Hun fikk avslørt at hennes oppdragelse om toleranse og liberale verdier har vært utilstrekkelig og naiv. Han var forberedt, hun var det ikke.

Hvordan kunne hun vite? Burde hun ha barnets kunnskap om at verdier og argumenter som er gangbare på et diskusjonsplan er utilstrekkelige som rettesnor på gateplan? Nei. Men vi derimot, forskere, politikere og andre som jobber med «det store bildet», har en forpliktelse til å akseptere realiteten i hennes utfordring. Den dreier seg om opplevelsen av at to bærebjelker i et liberalt verdifundament kolliderer: Kampen mot rasisme og bekjempelse av kriminalitet. Dilemmaet Gregusson Kloster framsetter oppstår fordi en rimelig reaksjon på det ene fenomenet tilsynelatende forsterker det andre: På den ene siden, en opplevelse av at åpenhet overfor innvandrere og etniske minoriteter er vanskelig så lenge man i et faktisk møte er redd for å bli utsatt for noe kriminelt. På den andre siden, en erkjennelse av at antakelser om at innvandrere er kriminelle er en hovedprodusent av nye stereotype oppfatninger.

BARNAS PRAKTISKE

, street-wise, kunnskap er å ta sine forholdsregler. En type alarmberedskap som ikke er langt fra den mange kvinner inntar i forhold til menn når de går alene gjennom byen på nattetid. Et typisk eksempel på hvordan stereotypier kommer til anvendelse, kan vi som forskere hevde. Men det som er av teoretisk interesse ved skrivebordet oppleves ikke nevneverdig relevant i en mørk gate. En refleksjon også Klassekampens Aslak Nore har gjort. Han ble ranet av tre gutter med somalisk bakgrunn. Noe som fikk ham til å hevde at den liberale akademikerfløyen aldri har tatt konsekvensen av en ny frykt som har kommet med det flerkulturelle samfunnet. Denne frykten er ikke fargeblind. Men den er problematisk fordi den illustrerer at atferd som kalles for rasisme i diskusjoner, oppleves som sunn fornuft i praksis.

I dette farvannet befinner tilsynelatende de teoretiske diskusjonene og det faktiske livet seg på to ulike nivåer. Og politiseringen av løsningene er forutsigbar: Roper man på høyere straffer er man på høyrefløyen, peker man på rasisme er man venstrevridd. Gregusson Kloster viser at ingen av sidene synes å representere en fullgod løsning. Snarere oppleves den politiserte debatten som virkelighetsfjern.

På dette punktet er vi mange som kan gå oss selv litt nærmere i sømmene. Redsel for å stigmatisere har gjort at vi, som er positive til det flerkulturelle samfunnet, har vært raske til å vifte med det røde kortet og peke på hverdagsrasisme. Moralen har vært på vår side! Spørsmålet er likevel om en moralsk fane har hindret anerkjennelse av at mange faktisk frykter noe de opplever som ukjent. Kort sagt: at en person er usikker betyr ikke at vedkommende per definisjon har grumsete holdninger.

GAPET MELLOM

erfarte realiteter og politiserte reaksjoner er betydelig. I forskningen skapes det et gap ved at enkeltsaker relativiseres ved at de holdes opp mot gjennomsnitt, som forteller at de aller færreste innvandrere er kriminelle. Dessuten pekes det gjerne på at gjenger og kriminalitet har eksistert i alle samfunn og til alle tider. Politikerne har ofte en noe annen strategi. De omgår sakene med henvisning til handlingsplaner og utsagn om at de ikke kan kommentere enkeltsaker. Begge deler er selvsagt både riktig og viktig, men likevel er det på siden av det Gregusson Klosters sak egentlig dreier seg om.

Den konkrete hendelsen vi diskuterer her er viktig fordi den avdekker byggesteiner i en negativ spiral, en selvoppfyllende profeti, hvor fremmedfrykt har blitt til hverdagsrasisme, som igjen produserer misnøye og mistillit. Det sentrale spørsmålet er hvordan en slik sirkel kan brytes.

Et sted å starte er med påpekingen av at den eneste forsikring storsamfunnet har mot kriminalitet er at det faktisk finnes en opplevd risiko for å bli tatt og straffet. Samfunnsborgerne må ha mye å tape på en kriminell løpebane. Om da erfaringen er «nothing left to lose», er kanskje heller ikke skrittet over i kriminalitet langt. Nå kan dette utsagnet tolkes som om jeg er for strengere staffer. Og tja, jeg mener det skal være straffbart å begå kriminelle handlinger, uansett hudfarge og etnisk bakgrunn. Men jeg tror ikke straff alene vil løse de problemene vi står overfor.

Da har jeg mer tro på at det må være lønnsomt å oppføre seg pent. Og da må vi spørre hvorfor en innvandrer skal satse på å ta studielån og en lang utdanning dersom han eller hun erfarer og hører at de ikke får brukt kunnskapene uansett. Når Ahmed søker på 100 jobber uten å bli innkalt til intervju så gjør det selvsagt noe med hans syn på samfunnet han er bosatt i. Og ikke bare hans eget syn. Når han forteller sin side av historien bidrar selvsagt det til at andre med innvandrerbakgrunn også blir skeptiske til hvilke muligheter som finnes i samfunnet. Dermed er det selvsagt ikke sagt at kriminalitet er en akseptabel reaksjon. Men manglende adgang til sentrale samfunnsarenaer kan bidra til å forklare en enorm frustrasjon blant mange innvandrere.

FOR GREGOSSON KLOSTER

som mor, er det selvsagt av underordnet betydning om det var denne type frustrasjoner eller helt andre årsaker som forklarer at hennes sønn ble truet og ranet. I kraft av også å være samfunnsborger, antyder hun imidlertid en interesse for å plassere hendelsen inn i en større sammenheng. Personlig syns jeg det er tankevekkende at hun ikke nevner ordet anmeldelse og politi i sin artikkel. I den grad saken ikke er anmeldt kan det skyldes at hun ikke tror at politiet har ressurser og tid til å prioritere denne typen saker. Det blir ikke mindre påfallende om saken faktisk er anmeldt, men ikke omtalt. Kanskje politiet oppfattes som lite relevante i en slik sak. Trolig er hun ikke alene om en slik forståelse.

Gregusson Kloster etterlyser en samtale der alle de berørte partene tar del. Den får hun nok, nesten. Noen meningsprodusenter vil sikkert komme på banen. Men som hun selv påpeker, det er de unge guttene med innvandrerbakgrunn og deres mødre som det er aller viktigst å få med i samtalen. Her ligger den store utfordringen.

Vigfoto, reportasjebilde, samt faksimile fra gårsdagens hoveddebatt( 9. februar 2004.

Se også side 16- 17