«En motherfucker må få lov til å leve litt»

Thomas Seltzer guider deg gjennom Turboneger-universet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Er tekstene til det norske rockbandet Turboneger bare en endeløs rekke av pubertale obskøniteter, eller fortjener de å bli tatt på alvor som et konsekvent og nøysomt oppbygd litterært univers?

Ligger det noe mer bak de evige repetisjonene av typiske Turbo-ord som motherfucker, flesh, ass, night, fuck og satan?

Er tekstene skrevet «in character» av Happy-Tom, kynisk myntet på fremmedgjorte fjortiser, eller er tekstene egentlig samfunnskritikk av mest satiriske og dobbeltironiske slag?

Finnes det en linje fra «I Got Erection» til den østerrikske psykoanalytikeren Wilhelm Reich, eller fra «Sell Your Body (To The Night)» til den franske forfatteren Michel Houellebecq?

DET SISTE ER det Turbonegers tekstforfatter Thomas Seltzer selv som antyder.

De første spørsmålene utgjør bakgrunnen for at vi har invitert oss selv på en guidet tur inn i Turboneger-universet, i forkant av utgivelsen av det nye albumet «Retox».

– Vi står vel for det kulturpessimistene kaller forflatning. En total, patologisk forflatning, sier Thomas Seltzer og humrer.

– Det er bra å forvirre. Folk blir forvirret uansett hva vi gjør. Men vi krever å bli tatt på alvor for musikken vår. Vi er ikke noe tulleband. Vi er en særs vellykket kunstinstallasjon som bare går og går. Utviklingen til Turboneger kan beskrives som en hårfin stagnasjon som er blitt dyrket på profesjonelt vis, mener Seltzer.

IDEOLOGI: Reich, Houellebecq, Walter Benjamin, 20-tallsblues og den jødiske kanon: Thomas Seltzer guider oss gjennom tekstuniverset til Turboneger. Foto: Steinar Buholm
IDEOLOGI: Reich, Houellebecq, Walter Benjamin, 20-tallsblues og den jødiske kanon: Thomas Seltzer guider oss gjennom tekstuniverset til Turboneger. Foto: Steinar Buholm Vis mer

– Har det noe for seg å prøve å intellektualisere rocken på noe måte?

– Intellektualiseringen av rocken er noe mas, dette med at Dylan skal få Nobelprisen i litteratur. Rocken skal på død og liv opp i det øverste kulturparnass. Men hvorfor det? De fleste forsøk på å intellektualisering av rocken faller pladask. Rock er en fysisk, taktil greie. I vårt tilfelle blir det kanskje litt som den Langbein-stripa hvor han skyter rundt seg med piler, for så å gå og tegne blinker rundt dem etterpå. Vi skyter først og lager teorien siden.

– HVOR TAR DU inspirasjonen til Turboneger-tekstene fra?

– Pophistorisk kommer det meste fra det jeg helt uformelt kaller Tel Aviv-treenigheten, eller den jødiske kanon om du vil. Iggy & The Stooges, Ramones og Kiss. Musikalsk er deathpunken definert innenfor stramme rammer. Og hvis det er en tegneserieverden, så er den helt klart i slekt med Tel Aviv-treenigheten. Iggy og Joey Ramone sto for idioti på en genial måte. Paul Stanley og Gene Simmons var kanskje geniale de også, men de var det på en idiotisk måte, mener Seltzer.

– Randy Newman sto også høyt i kurs hjemme da jeg vokste opp. Han blir alltid beskrevet som en knusktørr, jødisk sarkastiker, men han står også for en melankolsk varhet og humanisme. Den jødiske arven passer med Turbonegers outsidertankegang. Som band kan vi identifisere oss med de marginalisertes kultur. Vi er bandet for de evige outsiderne.

EN ANNEN viktig punkinspirasjonskilde for Turboneger-universet, er The Germs-sanger Darby Crash.

– Darby Crash var punkens Jim Morrisson, for å si det litt teit. Germs var ikke så bra rent musikalsk, men lyrisk var de helt fantastiske. Et typisk produkt av det Manson-aktige 60-tallet. Darby Crash var en «Gilbert Grape»-figur, sønn av en enslig, fet og pilleknaskende mor. Han var uhyre intelligent, men veldig sårbar, og havnet i klørne på scientologene. Han kom fra fattigdommen to kilometer fra Bevery Hills. Kombiner dette med LSD og David Bowie, så får du blanding av feil gutt på rett sted til rett tid.

Veien fra en narkoman L.A.-pønker med sterk dødsdrift til mellomeuropeisk psykoanalyse og kontroversiell fransk romankunst synes kanskje umiddelbart som lang, men for Thomas Seltzer handler alt sammen om fremmedgjøring og «menneske som maskin»-tankegangen.

– «Menneske som maskin» er et godt bilde i Turboneger-sammenheng. Den kan være representert ved den varme, humanistiske Wolfgang Reich-tradisjonens analyse av menneskekroppen, at livserfaringer blir nedfelt i kroppens muskler. Hvis du tar dette og kombinerer med den mer kalde Houellebecq-tradisjonen, så får du en total fremmedgjøring som kan være ganske komisk. Turboneger er på mange måter maskinmennesket som latino. Det er kort mellom glede, tårer og aggresjon, kniven sitter løst i slira, og ereksjonen varer og varer.

Seltzer legger også til den jødisktyske kulturkritikeren og forfatteren Walter Benjamin og amerikansk pre-rock’n’roll fra 1920-tallet på inflytelsespaletten.

– Benjamin var en forfader til Tel Aviv-treenigheten. En hyperintellektuell fyr som gikk rundt i Berlin i Weimar-tiden og analyserte de moderne tidene. Kombinasjonen av metafysisk vrøvl, Marx, hasj og Weimar er veldig kul. Og så må jeg ikke glemme den tidlige 20-tallsbluesen. I Nick Tosches «Country – The Twisted Roots Of Rock’n’Roll» gis det eksempler på helt sjokkerende drøye tekster. Her snakker vi mye kjønnsorganer i bevegelse.

– HVILKEN

Turboneger-tekst er du mest fornøyd med?

– «Midnight Nambla» (fra «Ass Cobra») er en god samfunnskommentar. NAMBLA er en nordamerikansk pedofiliorganisasjon som prøvde å endre hele begrepsapparatet for å beskrive omgang mellom voksne menn og unge gutter, North American Man/Boy Love Association. Tittelen er et hint til Rolling Stones’ «Midnight Rambler», som handler om en voldtekt.

– Skriver du for en bestemt målgruppe, en kjernelytter?

– Det finnes ingen målgruppe. Nå er det vel ingen som har forventet at noen ville ta tak i den mørke reichanismen i disse tekstene, men det blir kanskje litt som med Bård og Harald. Noen catcher det meste, mens noen bare synes de har morsomme dialekter og parykker. Men det er klart at man kan ta tekstene på face value også, det er vel slik de treffer kidsa. Det blir jo mye sloganeering og let’s get the party started. Det er brukskunst. Og man skal heller ikke undervurdere hvor digg det er å rope et tøft ord gjentatte ganger i en tekst: «Nambla, nambla, nambla!»

– Hva handler det nye albumet «Retox» om?

– Det har vært veldig tydelige temaer på platene i «Apocalypse»-trilogien. Sex og pizza på «Apocalypse Dudes», overlevelse på «Scandinavian Leather» og krig på «Party Animals». Nå er det ikke noe tema, utover at en motherfucker må få lov til å leve litt. Det er blitt en hyllest til oss selv og det som er kult i rocken, spilt med en postmoderne, selvtilfreds arroganse.

<B>HAPPY:</B> Seltzers alter ego Happy Tom.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer