ETTERRETNING: Sjefen for Etterretningstjenesten, generalløytnant Morten Haga Lunde med forsvarsminister Ine Eriksen Søreide.
Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
ETTERRETNING: Sjefen for Etterretningstjenesten, generalløytnant Morten Haga Lunde med forsvarsminister Ine Eriksen Søreide. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

En motorvei til formynderstaten

Forsvarets e-tjeneste er bekymret for at «negative» krefter skal dominere debatten om innføring av et digitalt grenseforsvar. Den bekymringen er forståelig. Det er ikke en gang klart om tiltaket er lovlig, skriver John O. Egeland.

Kommentar

I et høringsbrev til forsvarsdepartementet skriver sjefen for e-tjenesten, generalløytnant Morten Haga Lunde, at det er grunn til å anta at negative krefter «vil søke å dominere den offentlige debatten» om Lysne-utvalgets forslag til et digitalt grenseforsvar (DGF). Tiltaket vil bl.a. innebære at e-tjenesten får tilgang til all trafikk, også innhold, i de fiberoptiske kablene som passerer Norges grense. For å motvirke negative holdninger, ber generalen om at departementet vurdere «ytterligere informasjonstiltak for å unngå misforståelser i det offentlige rom om hva DGF egentlig innebærer».

Selv har han gått i felt hos nettstedet Filter Nyheter. I et intervju sier Haga Lunde at vi står overfor et valg mellom pest og kolera, og at han helst ville unngått det hele. Skal vi tro etterretningssjefen har vi likevel ikke noe valg. Truslene mot Norge er for store. Ikke minst må vi ha et «voksent forhold» til påstandene om at DGF innebærer masseovervåking. Generalen gir et eksempel, som kanskje ikke alle vil finne like beroligende:

«Selv Stasi i Øst-Tyskland, som ansatte titusenvis av mennesker, klarte ikke overvåke hele befolkningen sin. Så kan man stille seg spørsmålet om om en norsk E-tjeneste på rundt tusen mennesker kan drive masseovervåking av hver enkelt beboer i dette landet.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det kan virke som om e-tjenestens toppfigur mener det ikke er noen fare for personvern og menneskerettigheter fordi overvåkingskapasiteten uansett vil være for lav. Blir DGF gjennomført, er det i hvert fall klart at e-tjenesten vil få tilgang på nesten uendelige mengder av både privat og taushetsbelagt informasjon. Det e-tjenesten vil gjøre er å bygge høystakker (av informasjon) og så lete etter de farlige nålene (f. eks. cyberangrep og terrorister). Fordi nesten alle i Norge daglig krysser grensen gjennom vanlig nettbruk, vil norske borgere ufrivillig avgi informasjon til e-tjenesten. Deretter skal ulike filtre, en særskilt domstol, et eget DGF-tilsyn og til slutt Stortingets EOS-utvalg kontrollere at det ikke skjer noe ulovlig.

Lysne-utvalgets rapport har nå vært ute på høring, og de innkomne svarene viser prinsipiell bekymring om lovlighet og menneskerettigheter, men også utspill som vil utvide overvåkingen. En betydelig del av Lysne-rapporten var viet det som kalles formålsglidning, dvs. faren for at innsamlet informasjon brukes til andre formål enn de som er bestemt. Høringsrunden tyder på at denne glidningen er i gang, til og med før det foreligger et konkret lovforslag. Riksadvokat Tor-Aksel Busch er blant dem som presser på for at e-tjenesten får dele overskuddsinformasjon med andre myndigheter.

Datatilsynet er den klareste kritikeren av forslaget om digital grensekontroll. I høringsuttalelsen stiller tilsynet dette spørsmålet:

«Vil vi at egne sikkerhetsmyndigheter skal masseinnsamle data om borgernes kommunikasjon fullstendig løsrevet fra mistanke og individuelle sikkerhetsbekymringer - for å skaffe en database å søke i på jakt etter trusler? Vi mener svaret på dette må bli “nei”. Et “ja” vil innebære et veiskille».

Datatilsynet mener forslaget om generell datainnsamling og datalagring både er i strid med menneskerettighetene og avgjørelser tatt av EU-domstolen, og som har gyldighet for Norge. Tilsynet er helt tydelig: «… en slik lov vil med andre orde være ulovlig».

Den norske Dommerforening er også opptatt av lovgrunnlaget for et digitalt grenseforsvar. Foreningen peker på at det dreier seg om «en svært inngripende kommunikasjonskontroll basert på et ikke-eksisterende mistankegrunnlag». Dommerne viser til at innholdsovervåking av kommunikasjons mellom borgere, og muligheten til å se hva de søker av informasjon, går til kjernen i retten til privatliv slik den er regulert i Grunnlovens paragraf 102 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8. I tillegg er Dommerforeningen svært kritisk til at det skal opprettes en særdomstol som skal regulere e-tjenestens adgang til innsamlet datamateriale. I stedet bør de vanlige domstolene føre kontroll med e-tjenesten: «Domstolene er uavhengig av øvrige myndigheter, ikke underlagt statlig styring og har også lang erfaring med denne type myndighetskontroll».

Også Advokatforeningen understreker at forslaget om DGF «innebærer en svært inngripende overvåking av kommunikasjonsinnhold som griper inn i kjernen av retten til privatliv, ytringsfrihet og fortrolig korrespondanse». En forutsetning for å gå videre med forslaget til DGF må være at menneskerettighetene vurderes nærmere i lys av ny rettspraksis i EU-domstolen og EMD. Advokatforeningen advarer også mot en spesialdomstol for DGF fordi den vil gi «begrensede muligheter for demokratisk kontroll og reiser helt spesielle rettssikkerhetsmessige problemer».

Advokatene er også opptatt av om innhentet informasjon skal kunne brukes som bevis i straffesaker. Her klasker de neven i bordet: «Advokatforeningen vil sterkt fremheve betydningen av at en eventuell adgang for den militære etterretningstjenesten til å innhente og anvende digital informasjon i utenlandsetterretning, ikke på noe vis innebærer at såkalt overskuddsinformasjon kan benyttes som bevis i straffesaker …. selv om det skulle være i den gode saks tjeneste».

Her er advokatene i full skjæring med Riksadvokaten og Politiets Sikkerhetstjeneste (PST). Lysne-utvalget foreslår et absolutt forbud mot å dele overskuddsinformasjon innhentet gjennom DGF, også når det gjelder drap og overgrep mot barn: «Hensynet til rikets sikkerhet er viktigere enn å tillate bruk av denne overskuddsinformasjonen».

Riksadvokat Tor-Aksel Busch er helt uenig. Han vil at informasjon om trusler mot borgernes liv, helse og frihet skal kunne deles med andre myndigheter:

«Dersom E-tjenesten kommer over konkret informasjon om drap, uten at det følges opp av noen myndighet, vil dette neppe bidra til å skape tillit, verken til E-tjenesten eller myndighetene for øvrig», skriver Busch i sin høringsuttalelse.

PST-sjef Benedicte Bjørnland vil også ha mer omfattende bruk av e-tjenestens informasjon. Hun mener det vil være uheldig å lovfeste forbud mot bruk av bevis innhentet gjennom DGF, slik Lysne-utvalget har foreslått. Bjørnland mener det må åpnes for at informasjon om terrorhandlinger også kan benyttes som bevis i domstolene.

Generalløytnant Morten Haga Lunde kan nok ha rett i at de vanlige opponentene vil prøve å dominere debatten om digital grensekontroll. Forslaget er av en slik karakter at motsetningene nødvendigvis framtrer i kjente mønstre. De hemmelige tjenestenes virksomhet befinner seg midt i et veikryss av vanskelige avveininger: Individets rettigheter står mot statlig kontroll og overvåking, trygghet veies mot frihet, ny teknologi utvider demokratiske kanaler, men kan også brukes mot borgerne osv. Det finnes ingen enkle løsninger, bare krevende kompromisser.

Cyberangrep og terrorisme er høyst reelle trusler som myndighetene må være i stand til å bekjempe. Likevel kan prisen bli for høy. Ønsker vi et samfunn der de hemmelige tjenestene innhenter enorme mengder informasjon om egne innbyggere? Uten at det finnes noe grunnlag for mistanke om lovbrudd? Vil folk flest ha tillit til det kontrollsystemet det er lagt opp til? Og fremfor alt: Er det egentlig et holdbart rettslig grunnlag for så omfattende inntrengning i folks privatsfære? Høringsuttalelsene tyder på at det langt fra er klarlagt.

Siden angrepet på Tvillingtårnene i New York i 2001 har ulike norske regjeringer lagt fram et halvt dusin terrorpakker som har inneholdt lovendringer og ny og utvidet metodebruk for de hemmelige tjenestene. Gradvis har myndighetene fått utvidet adgang til våre private rom. Får dette fortsette vil det føre til nedkjøling av den offentlige debatten og tap av tillit mellom folket og myndighetene. Det er så lett å glemme at alle mennesker trenger en frihetssfære som er beskyttet mot innsyn eller kontroll fra offentligheten eller det offentlige. Det er der vi kan prøve ut standpunkter og verdier uten at formynderne er til stede. Slik beskyttelse er forutsetningen for at man kan utvikles til et myndig menneske. Dette var et viktig tema i Ytringsfrihetskommisjonen som ble ledet av historikeren Francis Sejersted. Rapporten beskrev presist hva som er forutsetningen for en god offentlig samtale:

«Man kan bare utvikles som menneske ved at man har et rom der man kan føle seg fri fra å måtte stå til ansvar for hva man sier eller gjør overfor ytre, ukjente kontrollører. Den offentlige samtale i et fritt samfunn har sitt utgangspunkt i slike fri og utvungne prosesser, den springer frem fra den beskyttede privatsfære».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook