En munter og varm mann

Artikkelforfatteren har møtt Imre Kertész. Hun beskriver han som en munter og varm mann, med et stort forfatterskap.

Første gang jeg traff Imre Kertész var sommeren 1994 i Budapest. En ungarsk venninne ringte og spurte om jeg ville bli med og spise is på Donau-bredden sammen med et par venner, bl.a. Imre Kertész. Den gangen hadde jeg bare hørt rykter om en forfatter som hadde skrevet ei fantastisk bok som het «Mannen uten skjebne».

  • Og der satt han, med et mildt, åpent ansikt, ja nesten barnlig. En munter og varm mann, svært høflig og galant slik ungarerne gjerne er, men uhyre ironisk - og med en stor porsjon galgenhumor. Han hadde stor suksess i Tyskland med «Mannen uten skjebne», og var opptatt av om boka kom på norsk.

Denne boka må jeg lese, skjønte jeg. Og sjelden er jeg blitt så berørt, så fortvilet opprørt som over denne hverdagslig fortalte historien om den jødiske gutten som ikke vet hva som venter ham. «Neste dag våknet jeg og oppdaget en merkelig ting», forteller gutten, og var på vei til konsentrasjonsleiren. Der lå han og så på larvene som spiste ham; etter hvert ble de venner. Til slutt ble han funnet i en likhaug.

  • En forfatter kan da ikke skrive så lidenskapsløst om noe så forferdelig? Men det er akkurat det Kertész kan. Og nettopp derfor er boka så sterk.

Svante Weyler, Imre Kertész' svenske forlegger, brenner for forfatterskapet. - Ikke mange forfattere har overlevd holocaust og greid å skrive om den slik Kertész gjør. Denne type erfaring er traumatisk og vanskelig å bearbeide, men Kertész har funnet en etisk og estetisk riktig form. Han ser dessuten sammenhengen mellom nazismen og kommunismen. «Mannen uten skjebne» kan lese av alle, og det er en intellektuells plikt å lese den.

  • Få mennesker har vært så ufri i det ytre som Kertész. Han overlevde så vidt nazistenes konsentrasjonsleir. Deretter ble han undertrykket av et totalitært kommunistisk regime i et halvt århundre, ble fratatt passet og ikke publisert, ble oversett og tråkket på. Men i sitt indre var han alltid fri, sier Weyler.

I Ungarn har man fortsatt problemer med antisemittisme. Kertész blir ofte kalt en jødisk forfatter, selv vil han kalles en ungarsk forfatter.

  • Nå bor og jobber Kertész i Berlin deler av året. Forleden traff jeg ham vandrende på Kurdam, med hatt og skjerf, lett foroverbøyd med hendene på ryggen. Alltid reflekterende, alltid arbeidende. Alltid vennlig. Men han føler tida begynner å bli knapp.

Kvelden før tildelingen spiste Kertész middag med venner i Berlin og feiret nok en pris. Ryktene om Nobelprisen tok han med knusende ro, også året før var ryktene sterke.

I går ble det virkelighet, og Imre Kertész utbrøt: En lykkekatastrofe!

Men la til: - Jeg var alltid lykkelig. Det har jeg skrevet om i mine bøker: Lykke er en plikt. Som forfatter vil jeg ikke annet enn å ha en leser som sitter under lampa og gleder seg over setningene mine.