En munter opprører i lang frakk runder 75

Sven Kærup Bjørneboe er en av våre få genuine essayister.

Kommentar

Sven Kærup Bjørneboe fyller 75 år. Munter dypsindighet er hans varemerke. Han er en av de få genuine essayistene i norsk litteratur. Han er også en frodig historieforteller, en provoserende debattant og en skarpsynt observatør av mennesker og miljøer. Oppsikt har han vakt helt siden han debuterte med boka «Brud og brudgom» i 1967, 23 år gammel, en bok han selv skal ha kalt «metafysisk pornografi». Ja, allerede før denne boka kom hadde han utmerket seg som kronikkskribent i Morgenbladet.

Kærup Bjørneboe tok i sesongen 1965–1966 en uoffisiell rekord i Dagbladets spalte Dusteforbundet. Etter at sju innslag fra hans artikler i Morgenbladet hadde stått på trykk, tok han selv ordet. Han mente at han «i mangel av honorar» i hvert fall burde «få lov til en eneste gang å skrive mitt eget innlegg». Det fikk han. Han fikk også et åpent brev til Dusteforbundet på trykk i 1973, etter et comeback på 1970-tallet.

For så vidt kler det den lattermilde essayisten å havne i den klassiske humorspalten. Han inntok også førsteplassen på den legendariske Kjendistoppen i 1972; etter en blodig slakt av en barnebok skrevet av Odd Medbøe, profilert PR-sjef i SAS. Kærup Bjørneboe var ellers en kjent skikkelse ved hovedstadens kafébord, der han studerte kunst og religion. Han var en «ung mann i lang frakk», som tittelen lyder på hans selvbiografi fra 2003.

Artikkelen fortsetter under annonsen

1970-tallet var som kjent en tid da skillet mellom høyre og venstre var knivskarpt. Noe i midten fantes ikke. Bjørneboe var såpass anarkistisk og frihetlig i sin filosofiske utforskning av tilværelsen at han ble plassert til høyre, som individualist og som sådan uberegnelig. Dette til tross for en utpreget bohem-image, med viltert krøllete hår og såpass lik sin berømte onkel, Jens Bjørneboe, at enkelte ble redde for at det var hans spøkelse som kom ramlende gjennom Oslo-mørket.

Jubilanten har samme holdning som Jens; «der latteren slutter, begynner galskapen». Under alvorstunge titler som «Flukten til det virkelige», «In extremis» og «De siste spørsmål» runger en klangfull latter. Den gjennomstrømmer for eksempel hans slektshistorie «Onkel Jens» og ikke minst hans fire bøker om «Skjærgårdsfolk», som han kaller skilderier. Med både nærhet og distanse forteller han om det Sørlandet han har vokst opp i.

En egen posisjon har reisebøkene «Jerusalem», som fikk Brageprisen i 1996, og «Med meg selv i kofferten» (2010), der forfatteren skildrer Istanbul og Damaskus. Kærup Bjørneboe har en helt egen stemme, foredlet gjennom studier av forfattere som Conrad, Dostojevskij, Kafka og Bernanos. I fjor innfridd han også et ønske fra sine små døtre om å skrive en bok til dem. «Tanta til Roald Dahl» er ikke akkurat noen barnebok, men skitt au, den er fornøyelig lesning, også for barn, når de en dag blir store. Og det gjør de jo. Gratulerer med dagen!