En mur av velvilje

I 1999 kom det nesten 600 enslige mindreårige flyktningbarn til Norge og søkte om politisk asyl. Tallet på barn som kommer alene som asylsøkere øker, både i Norge og over hele Europa. Dette er en alvorlig utvikling og stiller de nasjonale myndigheter overfor nye og vanskelige problemstillinger. Redd Barna deltar i et EU-finansiert prosjekt, sammen med FNs høykommissær for flyktninger, som heter «Separated Children in Europe». Dette prosjektet har som formål å se på de enslige, mindreårige flyktningbarnas situasjon i Europa. Det økende antall vagabonderende barn, som delvis lever i skjul, og også som åpent søker om asyl, defineres som en alvorlig utfordring i hele Europa. Det er anslått at ca. 100000 enslige mindreårige nå oppholder seg i Vest-Europa.

I Norge har vi også sett en økning i antall barn som kommer alene de siste årene. I 1990 kom det totalt 156 enslige mindreårige til landet, i 1999 var tallet økt til 575. Den største gruppen barn kom fra Irak, totalt 198, og 140 barn kom fra Somalia. I tillegg kom det mange barn fra Sri Lanka, Jugoslavia, Etiopia og Eritrea. De fleste barna er mellom 16 og 18 år, men det er også mange som er i alderen 7 til 15 år, i 1998 var det 133 barn i denne aldersgruppen.

Tall som utlendingsmyndighetene nylig la frem viser at dette i liten grad er det som kalles ankerbarn, i motsetning av hva en tidligere har trodd. Ankerbarn er barn som sendes først til Norge, for å bane veien for resten av familien. Det viser seg imidlertid nå at de barna som kommer til Norge, i hovedsak kommer for å få beskyttelse og nye muligheter i livet sitt, og i liten grad senere gjenforenes med sine familier her i Norge.

Hovedregelen for behandling av disse sakene er at dersom en ikke greier å oppspore omsorgspersoner i barnets hjemland, får barnet opphold i Norge.

Det er viktig at vi tar imot disse barna på en god og for dem trygg måte.

Dette er barn som kommer fra krig, trakassering og ulike former for nødssituasjoner. De aller fleste barna kommer fra land i krig eller borgerkrigslignende situasjoner. Felles for dem alle er at de av ulike grunner kommer til et fremmed land helt alene, uten nære omsorgspersoner. Noen har kanskje en fjern slektning i Norge, som de håper de kan bo hos, andre har ingen tilknytning til det nye landet de plutselig befinner seg i.

Redd Barna har de siste ti årene arbeidet aktivt for å bedre disse barnas situasjon i Norge. Det er viktig at barna allerede fra første dag taes imot på en god og trygg måte. En viktig del av mottakelsen bør være at barna får oppnevnt verger som skal sikre deres rettigheter, siden foreldrene deres enten er døde, eller selv ikke kan ivareta deres interesser. Deretter bør mottakene være slik at barn får den hjelpen de trenger, til helse, psykososial oppfølging og utdanning. Politiets avhør av barnet bør skje raskt, for å få avklart om det er mulig å få gjenforent barnet med foreldrene eller annen familie, eller om det må legges opp til bosetting og integrering i en norsk kommune.

Deretter må det legges opp til rask bosetting av barnet, for eksempel via fosterhjem eller bokollektiv i kommunene. Det har lenge vært en uttalt målsetting at barna skal bosettes innen tre måneder.

Dette er målsettinger som alle involverte politiske og faglige parter er enig i! Og enigheten har vært massiv gjennom mange år! Hva er det da som gjør at vi ikke får dette til? Det har blitt avholdt utallige konferanser, seminarer og møter de siste årene, hvor alle har pekt på viktigheten av rask bosetting, tidlig psykososial hjelp og gode skoletilbud. Selv arbeidet jeg med disse spørsmålene for ti år siden hos Barneombudet. Da jeg begynte i Redd Barna i 1997, kunne jeg i hovedsak «snu bunken» med problemstillinger og forslag, da svært lite eller ingenting hadde skjedd. En mur av velvilje er omtrent det verste som kan skje disse barna, for da skjer ingenting.

Hvorfor vet ikke barna om sine verger? Hvorfor kan enkelte voksne ha opptil 100 barn de er verger for? Hvorfor vet ikke vergene, som blir oppnevnt av overformynderiene, hva de skal gjøre og hva som egentlig forventes av dem? Hvorfor blir noen barn sittende i over ett og to år i asylmottakene, som ikke er beregnet på langvarig opphold? Hvorfor tar det for noen over = år å bli avhørt av politiet, til tross for at Utlendingsdirektoratet har sagt at disse barna skal avhøres og kunne bosettes før det har gått tre måneder? Hvorfor er det så begrensede ressurser på mottakene at barna i liten grad får den hjelpen de trenger? Barna skal også hjelpes til å opprettholde kontakt med sine hjemland, men det blir i liten grad lagt til rette for det, hvorfor? Hvorfor er kommunene så tilbakeholdne og redde for å ta imot disse barna? Hvorfor tror så mange at alle disse barna er barnesoldater og voldelige, når det ikke er tilfelle? Hvorfor ser en ikke at langvarig opphold i dårlige mottak, fører til problemer for barna, som kan gjøre det enda vanskeligere for kommunene å bosette dem? Hvorfor er det så mange som har dårlig eller svært begrenset skoletilbud?

Redd Barna vil presisere at det antall flyktningbarn Norge tar imot, er lite og beskjedent i forhold til hva andre land i Europa nå opplever. Som et rikt land, med mye ressurser og kompetanse, skulle det derfor være en liten jobb å kunne ta imot de barna som kommer hit. At det i dag sitter over 400 barn i mottakene som kommunene ikke vil, eller ser seg i stand til, å ta imot og bosette, er flaut og skammelig. Også enslige mindreårige barn bør gis rett til å ha en kommune å bo i.

Norge ønsker å fremstå som forkjemper for menneskerettigheter og barnerettigheter. Det er derfor en viktig forpliktelse for oss som nasjon, å kunne hjelpe disse barna videre i livet. Det er mange som kan og bør gjøre en jobb for å bedre barnas situasjon. Redd Barna oppfordrer nå sine medlemmer og lokale lag til å melde seg som verger, og til å melde seg som besøksfamilier for disse barna. Redd Barnas ungdomsorganisasjon, PRESS, har i dag besøksordninger ved flere asylmottak, der ungdom møter ungdom, som er veldig populært og vellykket. De frivillige organisasjonene kan spille en viktig rolle i å hjelpe barna til å kunne bygge verdifulle sosiale nettverk.

Men den store jobben må nå gjøres i et samspill mellom stat og kommune, for å sikre en bedre vergeordning, bedret kvalitet på mottakene for enslige mindreårige og en rask bosetting. Det hjelper ikke lenger bare å si det og ha det som mål, nå må jobben gjøres. Kommunenes Sentralforbunds Halvdan Skard og barneminister Valgerd Svarstad Haugland bør sette seg ned og snakke sammen, og bli sittende sammen så lenge at de greier å finne frem til egnede virkemidler som sikrer barnas rett til å ha en kommune å bo i. De må gjerne ta i bruk NRKs «Maraton»-konsept, der folk prater sammen i 24 timer sammenhengende. Kanskje det vil bringe frem nye tanker og refleksjoner? I tillegg bør de sammen reise rundt og snakke med noen av de barna som nå venter på bosetting, og som har bodd i mottakene i over ett år. Gjennom kontakt med disse barna vil de også se og lære at det her er samlet mange ressurser, mye mot og styrke, som også kan foredles til viktige deltakere i det kommunale fellesskapet.

Det har vist seg at kommune i Norge er villige til å gjøre en innsats i dette arbeidet. Kommunene tok imot dobbelt så mange flyktninger i 1998 i forhold til året før, dette viser at det er vilje. Jobben nå er å sikre at kommunene i større grad tar imot barna, de er de mest sårbare og må gis topp-prioritet i bosettingsarbeidet. Når bosettingen starter, bør de mange frivillige organisasjonene, Redd Barna inkludert, være klare til å yte sitt i den viktige integrerings- og nettverksjobben som også må gjøres for at disse barna skal få det bra i vårt land, enten de kommer til å oppholde seg her kortvarig eller resten av sitt liv. Jobben er ikke stor, 450 barn skal taes hånd om, det kan vi klare dersom vi vil. Men vil vi?