En mur som våpen

NÅR EN STAT

foretar seg noe kontroversielt, henviser den til sikkerhetshensyn, så å si som en refleks. Ofte er det et påskudd for noe annet, og grundige undersøkelser er alltid på sin plass. Et godt eksempel er Israels såkalte sikkerhetsgjerde, som nettopp ble gjenstand for høringer ved den internasjonale domstolen i Haag.

Få ville stille spørsmål ved Israels rett til å beskytte sine borgere mot terroristangrep, eller for den saks skyld til å bygge en sikkerhetsmur, dersom det var en egnet måte å oppnå det på. Det er også klart hvor man ville ha oppført en slik mur dersom hovedmålet var sikkerhet: inne i Israel, innenfor de internasjonalt anerkjente grensene som ble etablert etter krigen i 1948-49. Da kunne muren vært akkurat så truende som myndighetene måtte ønske: med militære patruljer på begge sider, grundig minelagt, ugjennomtrengelig. En slik mur ville gitt maksimal sikkerhet, og den ville ikke ført til noen internasjonale protester eller brudd på folkeretten.

DETTE BEGRIPER

de fleste. Selv om Storbritannia støtter USAs motstand mot Haag-høringene, har landets utenriksminister, Jack Straw, skrevet at muren er «ulovlig». En annen representant for Utenriksdepartementet som inspiserte «sikkerhetsgjerdet», har uttalt at det burde ha ligget på Israels anerkjente grense eller «faktisk på den israelske siden av grensen». Også en britisk parlamentsoppnevnt undersøkelseskommisjon har forlangt at muren skal bygges på israelsk jord. Den fordømmer barrieren som en del av en «bevisst» israelsk «strategi for å kue befolkningen».

Det denne muren i realiteten tjener til, er å ta palestinske landområder. Den er også - slik den israelske sosiologen Baruch Kimmerling beskriver Israels «politicid»-krig mot palestinerne - med på å omgjøre palestinske områder til fangehull som får Sør-Afrikas bantustaner til å fremstå som de reneste symboler på frihet, suverenitet og selvråderett.

Allerede før arbeidet med muren hadde kommet i gang, anslo FN at israelske barrierer, infrastrukturprosjekter og bosetninger hadde skapt 50 avsondrede palestinske lommer på Vestbredden. Da planene for muren ble kjent, anslo Verdensbanken at den kunne komme til å isolere 250 00 til 300 000 palestinere, over ti prosent av befolkningen, og at den i praksis ville komme til å annektere opptil ti prosent av landområdene på Vestbredden. Og da Ariel Sharons regjering endelig offentliggjorde sitt kartforslag, ble det klart at muren ville dele Vestbredden i 16 isolerte enklaver, og at de bare omfattet 42 prosent av de landområdene som Sharon tidligere hadde åpnet for å avstå til en palestinsk stat.

MUREN HAR ALLEREDE

krevd noe av den mest fruktbare jorden på Vestbredden. Viktigere er det at den utvider Israels kontroll over kritiske vannressurser, som Israel og de israelske nybyggerne kan skalte og valte med som de vil, mens den opprinnelige lokalbefolkningen ofte mangler drikkevann.

Palestinerne i stripen mellom muren og Israels anerkjente grenser får lov til å søke om tillatelse til å få bli boende i sine egne hjem; israelittene har automatisk rett til å bruke disse landområdene. «Ved å skjule seg bak sikkerhetshensyn og de militære ordrenes tilsynelatende nøytrale byråkratiske språk åpner man portene for utvisninger», skriver den israelske journalisten Amira Hass i avisa Ha'aretz. «Dråpe for dråpe, usett, ikke så mange at det vil vekke internasjonal oppsikt eller virke sjokkerende på opinionen.» Det samme gjelder de regulære drapene, terroren, den daglige brutaliteten og ydmykelsene som har preget de siste 35 årene med hardt okkupasjonsstyre, mens jord og ressurser er blitt inndratt til nybyggere som lokkes av sjenerøse subsidier.

Det virker også sannsynlig at Israel vil overføre de 7500 nybyggerne som de denne måneden sa at de ville fjerne fra Gazastripen til Vestbredden. Disse israelittene nyter nå godt av rikelig med jord og rent vann, mens en million palestinere så vidt overlever, med små vannressurser som er så å si ubrukelige. Gaza er et bur, og etter hvert som den sørlige byen Rafah systematisk legges i ruiner, kan folk bli avskåret fra all kontakt med Egypt og miste tilgangen på havet.

Det er villedende å kalle dette israelsk politikk. Det er amerikansk-israelsk politikk - muliggjort av at USA hele tiden har støttet Israel, militært, økonomisk og diplomatisk. Slik har det vært siden 1971, da Israel med amerikansk støtte avviste et fredstilbud fra Egypt, og gikk inn for ekspansjon fremfor sikkerhet. I 1976 nedla USA veto mot en resolusjon i Sikkerhetsrådet som krevde et tostatsforlik i samsvar med bred internasjonal konsensus. Tostatsfoslaget har i dag støtte blant flertallet av amerikanere, og det kunne blitt iverksatt umiddelbart dersom Washington ønsket det.

I BESTE FALL

vil høringene i Haag føre til en rådgivende kjennelse om at muren er ulovlig. Det forandrer ingenting. Enhver reell mulighet for et politisk forlik - og for at folk i området skal få et akseptabelt liv - avhenger av USA.

) The New York Times, norsk enerett Dagbladet.

Oversatt av Mie Hidle.