En musikalsk nøtt

Parodi, kjærlighet eller begge deler.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

CD: Da «The Wombats EP» (som for latskapens skyld bare var fire låter fra dette albumet pluss en remix) ble sluppet i høst spådde undertegnede at debutskiva tegnet til å bli «for en musikknerd-rebus å regne». Det ble en sannhet med modifikasjoner. Musikken er fortsatt en nøtt å knekke, men det som i EP-lengde var en artig «hvilket engelsk indieband har de lånt hvilket triks av»-lek, blir på en langspiller et spørsmål om hvorvidt The Wombats er det mest derivative engelske indiebandet noensinne eller om de rett og slett parodierer hele sjangeren.

Innimellom de sporene hvor alt er lånt av alle finner man nemlig en hel del spor som tilsynelatende kopierer og driter ut et enkelt band, fra Bloc Party-låta «Kill The Director» (fullstendig med riffoppbygningen til «Banquet», hyperaktiv high-hat og en overraskende god Kele Okereke-imitasjon mot slutten) til Franz Ferdinand’s militante rytmeseksjon, pompøsitet og fiksering på kombinasjonen av dansing/tristesse på «Let’s Dance To Joy Division». Til og med tittelen på plata virker som om den med vilje oppfyller alle fordommer folk har mot indiekids.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer