En musikalsk nøtt

Parodi, kjærlighet eller begge deler.

CD: Da «The Wombats EP» (som for latskapens skyld bare var fire låter fra dette albumet pluss en remix) ble sluppet i høst spådde undertegnede at debutskiva tegnet til å bli «for en musikknerd-rebus å regne». Det ble en sannhet med modifikasjoner. Musikken er fortsatt en nøtt å knekke, men det som i EP-lengde var en artig «hvilket engelsk indieband har de lånt hvilket triks av»-lek, blir på en langspiller et spørsmål om hvorvidt The Wombats er det mest derivative engelske indiebandet noensinne eller om de rett og slett parodierer hele sjangeren.

Innimellom de sporene hvor alt er lånt av alle finner man nemlig en hel del spor som tilsynelatende kopierer og driter ut et enkelt band, fra Bloc Party-låta «Kill The Director» (fullstendig med riffoppbygningen til «Banquet», hyperaktiv high-hat og en overraskende god Kele Okereke-imitasjon mot slutten) til Franz Ferdinand’s militante rytmeseksjon, pompøsitet og fiksering på kombinasjonen av dansing/tristesse på «Let’s Dance To Joy Division». Til og med tittelen på plata virker som om den med vilje oppfyller alle fordommer folk har mot indiekids.

På den annen side så vet åpenbart The Wombats hva de driver med musikalsk sett, deres enerverende trang til å ha ulekoring på så å si hver eneste låt til tross, og at enhver utdriting som måtte finne skje på denne skiva er gjort med en stor kjærlighet til sjangeren. Kanskje kan det være at disse unge mennene er så glad i alt som har med engelsk indie å gjøre at de, dersom de skulle følge de uskrevne sjangerreglene om selvutlevering og ironi, rett og slett ikke hadde noe annet valg enn å parodiere det de elsker mest? Hvorvidt den tanken er komisk, spennende eller bare trist får være opp til den enkelte.

The Wombats spiller på Mono 15. November.