En myk kriger

- Det var som faen at mor ikke skulle få oppleve at jeg ble forfatter, sier Jon Michelet, som slutter i Klassekampen og blir forfatter på heltid.

LARKOLLEN (Dagbladet): - Demninga brast. Ælva renner igjen, selv om den fortsatt er grumsete, sier Jon Michelet, som skrev høstens beste krim, ifølge Dagbladets Terje Thorsen.

Nå sier han opp i Klassekampen, vil prøve å blomstre igjen som forfatter.

Boka, «Den frosne kvinnen», der Thygesen igjen er på plass, ble årets comeback. Bortsett fra ei bok på nittitallet har Jon Michelet vært taus i 12 år.

Men bare som forfatter. Michelet har vært en buldrende gjenganger i mediene, ikke minst da han under stor motstand tok jobben som redaktør i Klassekampen i 1997. Han kliner til med krigerinstinkt og er ikke uten grunn blitt plassert i bajasbåsen. Men han overrasker også. Nå i en støyfri sone i NRK2 som programleder i «Verdensmester», der han selv lager intrikate spørsmål ut fra stor kunnskap i geografi. Så har han selv sett mye av verden som sjømann, også som styrmann i 6 år.

Minner fra tida finnes både på redaktørkontoret på Grønland og i hjemmet, Larkollens eldste sommerhus. I sin tid så familien på det som rene fattighuset, etter at bestefaren måtte flytte dit fordi det gikk ut med ham som storbonde under krakket i 1929. Han tok seg en dram - da visste folk at han var særlig villig til å skrive under på pantobligasjoner.

I dag er sommerhuset det eneste om er igjen av morsfamilien Thornes store eiendommer i traktene. Oldefaren var plankebaron og kjøpte herregården Evje. Han var også stortingspresident for Høyre fra 1904 til 1906.

En upassende bakgrunn for en m-l-rebell. Det gjør det ikke bedre at det på farssida er blått blod. Micheletene kom fra Frankrike på 1600-tallet og skal ha blitt adlet etter krigsinnsats.

- Sikkert bare ljug, sier Jon. Det var far som likte å fortelle om det.

- Jeg husker faren din, kunstneren Johan Fredrik Michelet, som en nobelt utseende mann.

- Han likte et aristokratisk utseende. Nybarbert med silketørkle og hatten rett på hodet. Iblant litt sur på meg, fordi jeg var nokså slurvete i klesveien.

- Men dine foreldre støttet deg åpenbart selv da du tidlig begynte å lage politisk kvalm?

- Særlig mor. Hun hadde opprør i seg. Hun hadde også lyst til å skrive. Hun oppfordret meg til å begynne på journalistskolen da jeg kom hjem fra sjøen. Hun levde ut mye gjennom meg.

- Hvor kommer de svarte krøllene dine fra? Sigøyner eller tater?

- Det skal være taterblod fra Hedmark på morssida. I ei bygdebok står det om en tippoldemor: «Stygg og svart var hun, dog blev hun gift.» Det er sånne formødre jeg vil ha, sier Jon.

- Jeg har sett på deg som en vakker machomann som skriver for menn. Det forsterket seg da du ble muskelsterk programleder i «Fangene på fortet».

- Tvilsomt kompliment. I radikale kretser i Latin-Amerika er en machomann en mafialiknende type med fire gullkjeder. En kvalm og utro type som sitter på bar og skryter av damer. Jeg har strittet imot det bildet. «Fangene på fortet» var det motsatte av dagens reality-TV. Det dreide seg ikke om å splitte og bli rik. Men jeg innrømmer at jeg ikke var ivrig seer sjøl. Jeg trengte penga.

De årene var vanskelige for meg. Grunnfjellet i det jeg hadde trodd på og stått for, sviktet. Det har preget meg mer enn jeg skjønte. Det tok tid å innse det.

- En av grunnene til lang skrivepause?

- Tro ikke at jeg ikke skrev. Tusenvis av sider er forkastet. Jeg holdt meg til ting jeg mestret, freelancejobber, fotballbøker.

- Så gikk du vel i spinn da comebacket ble suksess?

- Glad, ja, men fikk også litt angst fordi det gikk så bra. Var det egentlig så bra? Etter striden i Klassekampen ble jeg relativt upopulær, ble ikke båret på gullstol. Det gjør vel også noe med en. Men nå har vi snudd millionunderskudd til overskudd. Det kjennes godt. Jeg forsetter i Klassekampen som skribent. Avis holder meg i age. Det har vært sunt for meg å være redaktør i Klassekampen. Kom i en fornuftig posisjon. Mange unoter er skrelt vekk.

Han er ikke blitt rik på redaktørjobben: Årslønn 250000, knapt mer, antakelig, enn andre sjefredaktørers frynsegoder og representasjon.

- Nå ruller det inn kroner fra boksalget?

- God følelse å kunne sponse døtrene mine igjen. Det har vært tider da jeg har telt tikroner til togbilletten til byen.

Bildet av Macho-Michelet blekner her nede i huset på Larkollen. Snøværet ute gir tidlig skumring. Inne er det bare peisilden som høres når samtalen iblant stilner.

Som da jeg spør om han ikke snart skal skrive den store episke romanen.

- Det ligger mye i veggene her som kan gi bakteppe til litteratur. Har tenkt mye på det, men har ikke hatt mot. Det er det nære som er vanskelig. Kanskje er jeg ikke tøff nok ennå. Men jeg er blitt varm i trøya igjen, skriver hver kveld. Tenker ofte på hva jeg hæler, hvor mye jeg får gjort. Trøster meg med Isaac Singer som klinte til på eldre dager.

- Har tanken på skrive noe annet enn krim bidratt til den lange pausen?

- Det er ikke utelukket. Jeg har i hvert fall ro her, har vært eneboer i mange år nå.

- Er det et nederlag å være single etter flere samlivsbrudd?

- Jeg skiller meg litt ut fra min forfattergenerasjon, som ikke klarer å være skilt i ti minutter. For øvrig er det einstøinggener i familien. Farfaren min stakk av fra farskapet og rømte til Argentina.

- Prøvde du å lete etter ham?

- Visste ikke noe om det før han var død. Men jeg dro til pampasen og fant hans franske elskerinne. Hun ble vettskremt. Trodde jeg skulle ta fra henne huset.

- Du er blitt hyggeligere, sier folk. Var du en arrogant jævel?

- Har ikke tenkt slik om meg sjøl. Men i den verste m-l-tida trodde vi at vi var verdens løver. Vi må ha virket ganske ufordragelige, ikke minst i proletariatet. Jeg er blitt mer ydmyk overfor mennesker. Byr mer på meg sjøl. Men jeg har mine grenser, og har mye mer av indre sårbarhet enn det som vises.

- God til å skjule følelser?

- Kanskje for god.

- Hva er det største savnet i ditt liv?

- At mor døde altfor tidlig. Det var som faen at hun ikke skulle få oppleve at jeg ble forfatter. Savnet av henne henger i. Det dukker opp i drømmene mine.

- Største ballasten hjemmefra?

- Bøkene i bokhylla, og at de ble pekt ut for meg. At Martin Nexø Andersen, Aksel Sandemose og Sigurd Hoel sto i hylla ble avgjørende. Jeg hadde også et nært forhold til bestemora mi. Hun broderte duker med blomster på. Jeg ble sendt ut for å plukke dem. Folk blir ganske overrasket når Jon Michelet tar dem med i eikelunden og kan alle navnene på blomster og fugler. Skulle gjerne skrevet en dokumentar om svalene. Tenk, nå er mine svaler i Egypt.

- Hva skal til for at en ny kvinne får slippe inn i huset?

- Da skal hun være som Tessa i John le Carrés «Den evige gartner». Et u-hjelpsfantom med levende modell. Tøff som en brannbil, vakker som Cleopatra med aner i det italienske aristokrati. Da er det rød løper. Min egen Jungel-Bjørg i «Terra Roxa» hadde også møtt åpen dør.

ENEBOER: - Jeg oppfattes nok som temmelig usosial i bygda her på Larkollen, men jeg sitter i hvert fall i kommunestyret for RV, sier Jon Michelet, som bor alene i Larkollens eldste sommerhus, det siste som er igjen av morsfamiliens rikdommer. Hit måtte bestefaren flytte etter at det gikk ut med ham som storbonde under krakket i 1929.
I GODT LUNE: - Etter striden i Klassekampen ble jeg relativt upopulær, ble ikke båret på gullstol. Det gjør vel også noe med en. Men nå har vi snudd millionunderskudd til overskudd. Det kjennes godt, sier Jon Michelet, som fortsetter i Klassekampen som skribent.