HARLEY ER GUD: Harley Davidson luftes, det er vår, vi spurte denne dama om det var greit at vi tok et bilde og hun sa ja. Vi dro oss langs E39 og hadde nylig opplevd magisk realisme. Eller? Foto: Tom Stalsberg / Dagbladet
HARLEY ER GUD: Harley Davidson luftes, det er vår, vi spurte denne dama om det var greit at vi tok et bilde og hun sa ja. Vi dro oss langs E39 og hadde nylig opplevd magisk realisme. Eller? Foto: Tom Stalsberg / DagbladetVis mer

På kornet

En nær Harley-opplevelse i nærheten av Sarons dal

Men hvor ble det av den stygge fabrikken langs E39?

Meninger

SANDNES/LYNGDAL (Dagbladet):

Sarons dal til høyre. Halleluja(h) for bønn, skål, Rem og litt helvete. E39-dagbøkene tar form mot Sandnes der vi skulle inn i den gamle kinoen som i dag er ei kulturscene som bærer navnet KinoKino. Et praktbygg. En sal som bærer med seg mørkets iboende historier av cowboyer, massedrap, popkorn, første kyss, kjærlighet, gråt, drama, skrekk, tårer, nerver og latter.

De gamle kinosalene, som det fortsatt finnes mange av i dette påtatte og heseblesende feelgoodlandet, er noe vår korpsminister Hofstad Helleland burde sette av noen ekstra grunker til på det budsjettet som kalles stats. Hun må forresten snart slutte med mas og stas. Kunst og kultur skal ikke være bare stas, vet De.

De gamle kinosalene er historiefortellere av rang. Sandnes ja, der vi nede i byen – med hotellvinduet åpent fordi den første av vårens varme favn stakk innom – våknet tidlig av en eim av kumøkk. By og land, eim i hånd sovende i Julie Eges Gate nummer 5. Veit du ikke hvem Julie Ege var? Nei, hva skal en eldre slusk da si annet enn: Ring opplysninge,telefonnummer 007.

Vi i Dagbladet tror heldigvis ikke på Gud eller mirakler, det skulle tatt seg ut, men på vei fra Sandnes mot Lyngdal – der onkelen min kom fra før han traff min tante, ble frilansklokker, ba til Gud og heiet på fotballklubben VITO – var vi vitne til at en stor murbygning rett og slett ble borte. Den lå på venstresiden i all sin sotede betongbefengte skummelhet på vei til Sandnes, et morbid fengsel der vi ikke vet hva som skjer i kjelleretasjen, sa min medpassasjer, mens hybriden av Alcatraz og Slottet var borte på hjemveien. Forduftet.

I natt sov vi forresten stående og runder derfor av denne epistelen med et dikt fra Lars Saabye Christensens nye samling «De nye reglene» (Cappelen Damm), «De nye reglene II»:

Ikke grav der du står

Grav rett ved siden av

Legg så jorden i en koffert

Lukk kofferten

Bær hullet videre

Tøm det et annet sted