Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En nær-Stones-opplevelse

Mick Jagger (58) har fremdeles mye på hjertet. Det er absolutt verd å lytte til rockikonet anno 2001. På sin fjerde soloplate tangerer han den glimrende «Wandering Spirit» fra 1993.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sangeren og frontfiguren i The Rolling Stones tilhører den sobre klubben av dem som oppfant rocken. Forrige uke var det Paul McCartney som kom med sin beste soloplate på så lenge jeg kan huske. Nå er det Mick Jaggers tur.

Likevel gir de to ut plater som er musikalsk forskjellige. Fellesnevneren må være at de gamle er eldst.

Klok av skade etter to dårlige soloplater, «She's the Boss» (1985) og «Primitive Cool» (1987), holder Jagger seg til det han kan: Streit, funky rock og tilbakelente ballader. Det er fremdeles mye Stones over stoffet. Stemmen er umiskjennelig og låtene er fulle av den sevjen vi kjenner fra Jagger i Stones-form. Gospel og soul har aldri vært fjernt for Jagger og Stones, heller ikke medrivende rytmer og sexy driv.

Mick Jagger forsøker ikke å være hipp og virker aldri krampaktig ung - selv om han ser uforskammet ungdommelig ut.

Han har skrevet de fleste låtene selv, men har også fått hjelp av Lenny Kravitz, Matt Clifford og Rob Thomas. Reultatet er en moden plate med groovy låter og solid melodifokus. Tangentinstrumenter og strykere gir også plata et fint preg. «Goddess In The Doorway» er velprodusert, men blir aldri glatt. Gitararrangementet er mange ganger påfallende likt høyrehåndsarbeidet til Ron Wood og Keith Richards, men så er jo Stones-soundet like mye Jaggers varemerke.

«Goddess In The Doorway» er en forfriskende plate og en nær-Stones-opplevelse. Litt mer stil enn innhold, men det holder.

Hele Norges coronakart