MÅNEDENS DIKT: Juryen likte det kontante innholdet og det fysiske nærværet i Mari Aksnes' dikt «lydløs», og kåret hennes til månedens poet for august.
MÅNEDENS DIKT: Juryen likte det kontante innholdet og det fysiske nærværet i Mari Aksnes' dikt «lydløs», og kåret hennes til månedens poet for august.Vis mer

- En naken kropp dekka av blekk provoserer

Mari Aksnes (16) vant med dikt om tatovert hud.

|||(Dagbladet.no): Mari Aksnes (16) er kåret til månedens poet for august med det kontante og fysiske diktet «lydløs» — og svarer glad og overrasket fra Frankrike. For to uker siden flyttet hun nemlig til den lille franske byen Fontenay-le-Comte for å gå første år på videregående der, og det var nettopp flyttingen som satte i gang hele diktet:

- Diktet kom fram en kveld mens jeg pakket for å reise til Frankrike. Jeg tenkte på hvor merkelig det ville bli å være i et land og få seg nye bekjentskaper uten egentlig å kunne kommunisere med språk, og på hvor naken man egentlig er uten språket. Jeg prøvde å tenke meg hvordan det ville vært å være stum, hvordan skulle jeg fått uttrykt meg selv? Ordene til «lydløs» begynte å piple fram, og jeg syntes det var spennende å skrive med ord, om nettopp det å ikke bruke ord. Jeg tenkte på andre måter jeg liker å uttrykke meg selv på, gjennom musikk, dans og kunst, og jeg tenkte på det at dersom jeg en gang skal ta en tatovering, så skal den uttrykke noe. Slik personen i diktet har valgt å uttrykke seg gjennom tatoveringene sine, framfor å utrykke seg med ord.

Juryen leste «lydløs» som et kroppslig og sanselig dikt, erotisk også. Mari korrigerer:

 - Det at personen i diktet kler seg naken, handler ikke egentlig så mye om kropp, men om den nakenheten de fleste ville følt uten språk. Det handler om at hun ikke er naken, hun er ikledd alle sine tatoveringer, et slags eget språk, og derfor blir hun mer et kunstverk, kanskje, enn en kropp? Men som alle setninger, dikt og noveller er hun åpen for tolkning, og mange ville nok bli provosert over en naken kropp dekka av blekk.

 
Uten filter
- Hvordan kan man skrive om kropp uten at det faller over i privat navlebeskuelse, eller uten at det vipper over i grafsing?

- Det går en grense for hvor mye av kroppen som er relevant å skrive om, men så lenge det uttrykker en følelse, så synes jeg at man skrive om hva man vil. Det handler jo om å skape assosiasjoner, og hva slags assosiasjoner man vil skape. Kropp er noe alle har et forhold til, og er kanskje lett å bruke hvis man vil provosere. Hva man ønsker å oppnå har mye å si for hvor grensa går; vil du at man skal se det kroppen symboliserer i poesien, eller vil du male et bilde av nettopp en kropp?

Selv om Mari ikke mener «lydløs» er et seksuelt dikt, forsøker vi oss på en avstikker innom det å beskrive sex, som en tvilling til det å skrive om kropp:

- Nylig fortalte Geir Gulliksen, aktuell med romanen «Tjuendedagen», om hvor flau han var over å beskrive sex. Likevel syntes han at beskrivelsene burde være detaljerte og konkrete. Hva tenker du? Bør man være konkret, eller bør man sette på et slags filter når man skriver om kropp og/eller seksualitet?

- Jeg synes ikke man bør filtrere det man skriver, men at man bør tenke på hvor man vil; hvilke bilder man bør skape, mener Mari.

- Apropos filter, kan tatoveringene i ditt dikt sies å være en type beskyttelse for personen i diktet?

- Ja, tatoveringene kan kanskje være et slags filter mellom henne og tilskuerne. Dersom hun hadde brukt ord, kunne hun ha utdypet hva hun mener, men her lar hun det være opp til alle andre hva de vil tro. På den måten beskytter hun seg selv, fordi bare hun veit akkurat hva hun symboliserer.

- Har tatoveringene noe som helst med Lisbeth Salander å gjøre, eller er det en assosiasjon dette jurymedlemmet må stå for?

- Lisbeth Salander har absolutt ikke vært i tankene mine, men gøy at du assosierer med henne. Hun er jo en person som uttrykker seg på litt andre måter enn de fleste.

 
Fra kriker og kroker
Mari skriver mye, det har hun alltid gjort.

- Jeg har skrevet så lenge jeg kan huske, og for fem-seks år siden begynte jeg å sende inn dikt til blader og forskjellige sider. Jeg tror faktisk det var moren min som fortalte meg om Skolekammeret for noen år tilbake. Siden den gang har jeg vært jevnlig innom og sendt inn noen dikt, men i det siste har jeg vært der oftere og oftere.

- Jobber du med andre sjangere enn dikt? Og er skrivinga noe du ønsker å drive med også framover?

- Jeg skriver veldig mye. Aller mest dikt, men også noveller, lengre tekster, musikk og litt andre ting. Hodet mitt har en tendens til å bearbeide ting i form av dikt, prosa, noveller, alt mulig. Jeg assosierer, jeg trekker fram ord fra kriker og kroker, også bare blander det seg sammen i hodet mitt. Det å skrive har vel blitt en slags del av min funksjon. Jeg vil gjøre det hele livet, og hadde elska å kunne leve av det.

Her er begrunnelsen for hvorfor akkurat Mari ble augustpoeten 2009, men før det ønsker vi å ønske henne lykke til med både skrivinga og med det franske språket:

 
Minimalistisk språkfilosofi
Månedens dikt er, i all sin tvetydighet, et mesterverk. Det kretser hele tida rundt samme emne, språk. Om språkets muligheter. Men kanskje aller mest om språkets begrensninger. Vi leser det som et erkjennelsesdikt, et dikt om hvilke stier som fins når det konvensjonelle språket har nådd veis ende.

Å stille seg vergeløs og åpen, er å kle seg i frihetens språk. Frihet til å tolke. Som diktet selv. Poeten har lagt seg på en ganske så minimalistisk linje, diktet er knapt, visuelt, konsentrert, med selve tittelen "lydløs" som forberedende anslag og veiviser. Diktet er ribba for store bokstaver og skilletegn, bortsett fra skråstreken i midtstrofa, som tydeliggjør:

 

bare kledde seg naken/
kledde seg i
språk

Ordvalget er kresent og kraftfylt, linjedelinga gjennomarbeidet, og bildene treffer:

tatoveringene
snodde seg som
noveller

 

Sånn står diktet der. Nakent. Åpent. Gratulerer med et herlig augustdikt!

For juryen,
Kristian Rishøi

 

Juryen i Skolekammeret består av Niels Schia, Kristian Rishøi og Maria Børja. Send inn egne dikt!