En nasjonal fordumming?

Det nye tusenår er i gjenge, og nyttårstalenes glansede vyer har begynt å blekne. Mange av disse vil lide den skjebne som gjerne tilkommer framtidsvyer: de har størst verdi som underholdning for ettertiden. Når det gjelder hva som bør være den nasjonale satsing «i den nye tid», «den dag oljen tar slutt» (eller helst litt før), så har «det kunnskapsbaserte samfunn» vært en gjenganger i de politiske visjoner. Bedrifter vil i økende grad verdsettes etter hvilken kunnskapskapital de besitter, og det er ingen uenighet om at vår konkurranseevne (hvor det politiske fokus gjerne ligger) sikres bedre gjennom kunnskap enn fond. Samtidig hviler vår selvfølelse som kulturnasjon på kunnskapens skuldrer. Det er mulig at dagen for olje- og gassalderens ende fortsatt synes såpass fjern at det ikke anses politisk presserende å sette disse visjonene og erkjennelsene ut i livet. Iallfall framstår dagens premiering av kunnskap og kunnskapservervelse ualminnelig blodfattig og visjonsløs når all den festtaleretoriske glasur fjernes.

Spørsmålet er hvor vår framtidige kunnskap skal hentes fra. Om det er typisk norsk å være god, så er det på andre arenaer enn utdanningssektoren. Den norske skole har lenge gått på sparebluss hva angår alt fra lærerlønninger til undervisningsmateriell og bygningsmasse. I kontrast til den verbale vektlegging av utdanning synes det norske skolevesen paradoksalt nok å betraktes som en netto utgiftspost og ikke en investering. Våre høyere utdanningsinstitusjoner representerer kvalitetsmessig heller ingen storslagne institusjoner i internasjonal sammenheng. Målt etter vitenskapelig produksjon og kvalitet vil store deler av aktiviteten (riktignok med enkelte hederlige unntak) ved norske universiteter i beste fall kunne kalles middelmådig. Som en nordisk kontrast står Finland - med utgangspunkt i en kriserammet papirindustri og uten olje og oppdrettslaks - som et blankpusset undervisnings- og forskningsmirakel. Finland har satset på kunnskap på en helt annen måte enn Norge. Der Norge stadig sakker akterut i forhold til gjennomsnitts OECD-innsats på forskning, ligger Finland i tetposisjon, og framstår som det morgendagens forskningssamfunn det råvarebaserte Norge gjerne vil være.

Naturvitenskapelig kompetanse skal være et av Norges kort i «den nye tid». Universitets-Norges svar er en nødtvungen nedbygging. Ved Universitetet i Oslo kuttes det dramatisk i alle leirer, også innen sen-trale realfag som kjemi, fysikk og biologi. Den fattige trøst får være at det blir færre som skal kjempe om tilgangen på den museale instrumentpark, og at det synes å være en synkende interesse for de resterende stillinger. Dette er en elendighetsbeskrivelse, men den er dessverre reell. I motsetning til hva mange synes å tro er også universitetet en konkurranseutsatt sektor, der en vesentlig del av konkurransen dreier seg om de menneskelige ressurser. Et universitet på sparebluss både på drift og lønn lekker sitt kvalifiserte personell til andre sektorer, det er manglende mekanismer for å fange opp talentene, og vi er inne i en ond sirkel som alle på lang sikt vil tape på. Nøkkelstillinger blir stående ubesatte, dels fordi det offentlige ganske enkelt ikke har en interessant lønnsstige, dels fordi den akademiske glans har falmet.

Selv om det lett kan argumenteres for den rent samfunnsøkonomiske nytte av viten, så er det vel så viktig å framheve den langsiktige betydning av kunnskap i seg selv. Opprinnelig var universitetene et utspring av en kultur hvor man hadde fått overskudd til en institusjonalisert kunnskapservervelse, debatt og intellektuell øvelse løsrevet fra den daglige kamp for å overleve. At universitetene etter hvert har bidratt til et høynet kompetansenivå som har gitt positive effekter for det øvrige samfunnsliv er en ønsket og naturlig form for tilbakebetaling, heri ligger den langsiktige gevinst. I dag er det Humboldtske ideal på vikende front. Erkjennelse og allmenndannelse i ordets beste forstand likedan. Det er et paradoks at i tidenes overskuddssamfunn synes kårene for denne type aktiviteter å være trangere enn på lenge.

Det enkleste er naturligvis alltid å rette skytset mot bevilgende myndigheter. De må bære sitt ansvar, men de bærer det ikke alene. Dette er en historie som ikke bare handler om mer statlige midler og (manglende) politiske vyer, det er i like stor grad snakk om samfunnets premiering av, og fokusering på, ganske andre kvaliteter enn kunnskap. Vi ser en nedgang i antall studenter som ønsker å ta høyere utdanning, som er langt større enn de demografiske svingninger skulle tilsi, og som ikke kan beskrives som annet enn alarmerende. Vi ser en økende strykprosent (realfag) og nedgang i prestasjonsnivå, og mange av oss aner gjennom den språklige utvikling i besvarelsene en ny generasjon som har vokst opp med skjermen som viktigste informasjonskanal. Det appellerer ikke lenger å påta seg tunge studielån og forsakelser med - i beste fall - en skranten offentlig lønn på et vingestekket universitet i utsikt. Og hvem kan bebreide de frafalne for dette? Kunnskap er i beste fall blitt et middel og ikke et mål i seg selv. Smarthet er viktigere enn klokskap for den som vil opp. Kanskje er vi kommet for lett til rikdom her til lands, og blitt selvtilfredse og bedagelige som så mange andre nyrikinger. «Etter ein aukar kjem det en øydar,» het det seg i Gudbrandsdalen.

Det er også mulig å forklare denne utviklingen med markedets dyrking av det lette. Presse og etermedier er i økende grad markedsstyrt, og av en eller annen grunn dyrker dette fram en kultur med fokus på begivenhetene, personene, pengene og heltene. Vi ser tydeligere enn før forskjellen på nyhetsformidling og kunnskapsformidling. På den annen side har vi et produksjons- og bedriftsmarked som etterspør kunnskap, og den fundamentalistiske markedsliberalist vil kanskje mene at markedet ordner denne biffen også. Så enkelt er det ikke, markedet kan ikke på kort sikt trylle fram den kunnskap det er behov for. Spørsmålet blir igjen hvor det kunnskapsbaserte Norge vil hente sin kunnskap fra - og om det i dette også levnes plass for kunnskap som ikke nødvendigvis er produksjonsbærende, men kulturbærende.

Det skal ikke bestrides at kunnskapsformidlingen trenger til fornyelse, men universitetene vil likevel være nødvendige som kulturfundament i overskuelig framtid. Dypest sett er mennesket et kunnskapshungrig dyr, og erkjennelsesbehovet er ikke dødt, det bare slumrer under et medieteppe som undervurderer og fordummer sitt publikum.

Det følgende er muligens uttrykk for en blåøyd optimisme, men dog: en dag vil vi ha blitt overmette av brød og kvalme av sirkus. Når tilstrekkelig mange overskrifter har lyst mot oss om hvordan du kan øke din formue, når vi kjenner hjerte, nyrer, baderomsmøblement og type dorullstativ hos samtlige norske C-kjendiser, når sportssidene tar halve avisen og popsidene resten, når reklamen og såpeseriene på våre vegg-til-vegg TV-skjermer bare unntaksvis avbrytes av nyhetssendinger hvor sport sammen med tipping, flax, extra, lotto og ditto fyller mer enn halve sendingen, da vil vi føle en nasjonal unison trang til å åpne vinduet og slippe ny luft inn i det klamme rom. Dette vil skje en gang når minnet om den siste millenniumrakett for lengst har bleknet, når kun den harde kjerne husker Dæhlies ryggoperasjon og hvem som var programleder for «Ditt livs sjanse», ja, når selv hovedrolleinnehaveren i «Hotel Cæsar» er glemt. Vi venter i håpet.