En natt med the margarets

The Margarets tok med seg flyskrekken sin på toget til Trondheim. Det ble en natt full av øl og musikk.

NEDE PÅ STASJONEN tidlig en morgen, nærmere bestemt litt over klokka sju, står fem nordvestlandsgutter så pent på rad. De har tre ting felles:

De er alle fra øya Giske utenfor Ålesund.

De spiller alle i The Margarets.

De er alle skrekkelig trøtte og ganske kvalme etter en tøff nattogtur fra Oslo til Trondheim.

Det er første dag på bandets promoteringsturné for debutalbumet «What Kept You?». Et spørsmål det nesten snart elleve år gamle bandet har brukt mye av natta til å svare på. Trondheim er første stopp på turen. Siden venter en strabasiøs ferd langs kyst og fjorder med bil, ferjer og hurtigbåter, med stopp hjemme på Giske, i Ålesund, i Bergen og i Stavanger.

ALLER FØRST SKAL brødrene Rune (25) og Lars Berg (21), fetteren Alex Rinde (32), deres felles fetter Ante Giskeødegård (27) og samtliges gode nabo, Ronnie Larsen (31) spise frokost på hotell sammen med kompis og sjåfør Iver Bostad, som har kjørt opp den 8-seters turnébilen dagen i forveien. Alle unntatt Alex ender opp med egg, bacon og bønner. Alex, som ikke er vegetarianer, men derimot avholdsmann, nøyer seg med ost og italiensk salat.

- Jeg prøvde å være vegetarianer et års tid, men jeg begynte å savne alt kjøttet og måtte bare gi opp. Selv om «Meat Is Murder», sier mannen som kan trykke på en knapp og bli Morrissey fra The Smiths hvis han vil. Det skjer iblant.

METTE, MEN STADIG LIKE trøtte, rusler bandet bort til Bakklandet. Der begynner de like godt å synge den ulidelig triste «Nidelven stille og vakker du er», til stor oppmerksomhet fra strøkets fruer. Den ene av dem lukker like godt igjen vinduet når Margarets-gutta blir så heftige og begeistrete for hva de nettopp har prestert at de må ta den en gang til.

Etterpå bærer det til NRK, hvor bandet lar seg intervjue av Øyvind André Haram og sjarmere av Ragnhild Lund, programledere i henholdsvis «Kveldsåpent» og «Balsam» på P1. Sistnevnte blir tilgodesett med dagens andre a capella -opptreden, denne gangen bandets ferske single «Spoonful of Love», før bandet haster videre til enda et intervju og et møte med lokale platepushere.

NATTA FØR ALT DETTE SKJER, sitter The Margarets rundt to bord i salongvogna på nattoget fra Oslo til Trondheim. Det er litt over midnatt og neste stasjon er Hamar med avstigning på høyre side. Guttene har hodet fullt av musikk og jenter, bordet fullt av øl, og det ligger et VISA-kort i baren. Hilsen Universal Music. Alt er bare velstand i Margarets-leiren, bortsett fra en liten nestenulykke da Lars glemte å fortelle kjæresten sin at han skulle være borte på tur i én uke («Jeg trodde jeg hadde sagt det, men etter hvert kom jeg på at jeg kanskje hadde fortalt det til Kjell Are i stedet»). Selv kjæresteløse Alex slår seg til ro med at sivilstatusen sikkert er bra for bandets tekster, som han stort sett har ansvaret for å skrive.

Og Rune og Lars er veldig fornøyd med at de sitter på et tog og ikke i et fly.

- Det er jo først og fremst Berg-slekta som sliter med denne flyskrekken. Svake gener, vet du! mobber fetter Ante.

- Jeg har aldri vært så redd som under den siste flyturen jeg tok, fra London til Oslo, sier storebror Rune.

- Det var som å fly i vaniljesaus. Det var første gangen jeg virkelig skjønte at du henger 30000 fot opp i lufta og at du godt kan falle ned. Det tok meg noen år å utvikle denne flyskrekken, men når den først kom, ble den helt uutholdelig, forklarer han.

- Så dere flyr aldri hjem heller?

- Bussen stopper en time på Kvam, på Mors Kro, så det er ikke så galt som man skulle tro, påstår lillebror Lars, som sitter innerst ved vinduet med utsikt over Gudbrandsdalsnatta.

- Og The Margarets er jo på sett og vis et sosialdemokrati, så da blir det tog, bil og hurtigbåt på alle sammen. Lars blir forresten sjøsjuk også, sier Alex.

- Dere kommer til å få trøbbel hvis dere skal turnere i USA?

- Ja. Amerikalinja tar 11 dager.

MEN KANSKJE ER DET et passende tempo for bandet som er norgesmestere i å gå sakte framover. Det er snart elleve år siden Alex spurte Rune om de skulle starte band, og Rune svarte «ja». Historien om bandet er fortalt før: Ungt lovende band ble borte i et virvar av sykdom, familieetablering, utenlandsopphold og andre bandprosjekter. Så kom de sterkt tilbake med radiohitene «Rubber Rubbish», en orgie med 12 rytmegitarer og et par sologitarer, og den tydelig Smiths-influerte «Alain Delon». Singelen som hadde begge låtene som A-sider ble en stor suksess.

Og nå kommer albumet «What Kept You?», som har FORVENTNINGSPRESS stemplet over hele seg. Særlig etter anmeldelser som har kalt «Rubber Rubbish» og «Alain Delon» for noen av verdens fineste sanger noensinne. Herreavdelingen på radioen med Finn Bjelke i spissen har vært fans siden begynnelsen.

- «Rubber Rubbish» ble laget på vår andre øving i hele verden, forteller Rune, som er låtsnekker og gitarist.

- Og dette var den fjerde låten vi skrev. Jeg var 14 år og hadde nettopp lært å spille gitar. Så lagde jeg riffet ved at jeg spilte feil.

- Alle de tre singlene våre er faktisk fra den tida, sier Ante, og fikler med de to første av dem - en radioversjon av «Rubber Rubbish» med Audrey Hepburn på, og den andre med flyet på. Kanskje det burde vært togskinner. En dame kommer og henter tomme ølbokser, og en nysgjerrig passasjer lurer på hva bandet heter.

- The Mar-ga-rets, sier Rune, og har antakeligvis sikret seg enda en platekjøper.

- ER INSPIRASJONSKILDENE de samme som før?

- Ja, men de er blitt litt videre. Det er vanskelig å sette fingeren på hva som faktisk er inspirasjon, mener Ante, og fikler enda mer med cd-bunken på bordet. Denne gangen med The Smiths\' «The Queen Is Dead» i hånda. Alex sin favorittplate.

- Det er lettere å se referansene retrospektivt, mener Lars.

- For eksempel: «Oj, denne låten hørtes litt ut som... eh... The Smiths».

- Den ferdige plata er ikke en Smiths-plate, det er det ingen tvil om. Men det er ikke noe galt i å bli assosiert med The Smiths. Får folk en Smiths-vibb, blir vi stolte. Særlig jeg, sier Alex.

Det blir mer musikksnakk. Alex gjør sin klassiske Morrissey-imitasjon, og forteller om den gangen han hørte The Smiths for aller første gang. På campingtur i Lillehammer. Som suste forbi togvinduet nettopp.

- Jeg har vært Smiths-fan siden jeg hørte et konsertopptak som Harald Are Lund spilte i et program som het «Radioskopet» i campingvogna ved Stampesletta. Da jeg begynte å høre på, var konserten i gang, og etterpå kom det fra Harald Are (parodierer petres musikknestor perfekt): «Og det var altså et BBC-opptak av The Smiths. Vi hørte låtene «Reel Around The Fountain» osv...». Litt seinere det året kom singelen «The Boy With The Thorn In His Side», og da var jeg solgt.

THE MARGARETS er et uvanlig sammensveiset band, og det omfattende banddemokratiet gjør at låtkrediteringene deres ser ut som et svært advokatfirma. Berg, Berg, Giskeødegård, Larsen og Rinde.

- Alex skriver de fleste tekstene, og Rune står for det meste av melodiene, forklarer perkusjonist-Ronnie.

- Ja. Og vi andre må krangle om den resterende æren, sier Lars.

- Det fine med dette bandet, sier Rune.

- Det fine er at summen av fem ganger én ikke blir fem, men mye, mye større. 99 kanskje. Dæven, det var godt sagt.

Klokka nærmer seg tre og Vinstra venter der framme i nattemørket.

- Blir dere aldri lei av The Margarets noen gang?

- Det var en periode da albumet ble mikset og mastret og alt det der. Alt tok veldig lang tid, og da ble jeg lei. Men nå er alt utelukkende fryd og gammen. Så gleder vi oss veldig til å begynne med en ny plate, sier Rune.

De andre har gått og lagt seg nå, det er bare han og lillebror igjen.

- Men det blir ikke i kveld.

RADIO STARS: Ante, Alex, og Rune svarer på spørsmål fra NRK P1s Ragnhild Lund.
GUTTA PÅ TOGTUR: For livets glade gutter går solen aldri ned, heller ikke på Trondheimsbanen. The Margarets gjorde som alle gutta på tur: drakk øl og snakket om damer og musikk. Fra venstre Ante Giskeødegård, Alex Rinde, Rune Berg, Lars Berg og Ronnie Larsen.
FETTERE: Så fort vi hadde passert Hamar, begynte slåssinga. Ante Giskeødegård og Lars Berg er fettere.
ALEX MORRISSEY: Margarets-sanger Alex Rinde har helt siden 1986 jobbet med sin Morrissey-etterligning. Han er god.
TRØTT NÅ: Vel framme i Trondheim velter Ante Giskeødegård ut av nattoget.