IKONISK BILDE: Øystein Lønn foran plakaten fra The Art Institute of Chicago som kjøpte «Nighthawks at the Diner» av Edvard Hopper for 3000 dollar i 1942. Siden har det hengt der som en attraksjon for tilreisende fra hele kloden. Foto: FREDRIK WANDRUP
IKONISK BILDE: Øystein Lønn foran plakaten fra The Art Institute of Chicago som kjøpte «Nighthawks at the Diner» av Edvard Hopper for 3000 dollar i 1942. Siden har det hengt der som en attraksjon for tilreisende fra hele kloden. Foto: FREDRIK WANDRUPVis mer

En nattstemning verden aldri blir ferdig med

Øystein Lønn diktet videre på «Nighthawks at the Diner».

Kommentar

Enkelte kunstverk har en så sterk utstråling at de blir ikoniske. Det kan dreie seg om musikk, litteratur, drama eller film. Og ikke minst billedkunst. Slike verk blir referert til i ettertida, omformet og tolket på ny, holdt opp som visjoner med en betydning utover det opprinnelige temaet.

De blir representanter for en livsfølelse og tidsånd. De ser dypere og mer inntrengende inn i sin samtids kjerne.

Et slikt verk er Edvard Hoppers maleri «Nighthawks» eller «Nighthawks at the Diner», malt med olje på lerret og fullført 21. januar 1942. Motivet er skildret i detalj i notatboka til kona Jo, med beskrivelser av hvilke felt i bildet som skulle være lyse og hvordan menneskene ser ut og er kledt. Modellen for nattkafeen hentet han fra Greenwich Village, men han forstørret interiøret og forenklet scenen.

Forleden besøkte jeg 80 års jubilanten Øystein Lønn. Det var ingen overraskelse at han på veggen hadde en innrammet «Nighthawks», fra Art Instititute of Chicago. Museet kjøpte bildet av Hopper 13. mai 1942, og siden har det hengt der. Det kostet 3000 dollar.

Når man leser novellene og romanene til Øystein Lønn er ikke veien lang til Hoppers skikkelser, heller ikke i den nye boka. De stiger ut av bildene, båret av en ufattelig ensomhet, omgitt av noe forunderlig fjernt og fremmed.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Lønn har faktisk skrevet en novelle som dikter videre på «Nighthawks at the Diner». Den står i samlingen «Thranes metode og andre noveller» og bærer tittelen «Jeg tror du skal gå nå, Georg». En intens historie, som fortsetter den stemningen bildet har frosset fast. Scenen blir forsynt med en dialog i Hemingway-stil og en handling ladet med undertekst, det samme usagte som er innhyllet i de mørke feltene i Hoppers bilde. En blanding av film noir, beat-kultur og roman nouveau med dype eksistensielle vibrasjoner.

For noen år siden så jeg en stor Hopper-utstilling i Roma. Der hadde de bygd opp diner?en i full størrelse, med figurer og det hele. Man kunne gå inn, sette seg ved baren og la fantasien løpe. Eller gruble over hvor ofte dette bildet er reprodusert og henvist til, i fotografier, skulpturer, malerier og tegneserier, for eksempel i Gottfried Helnweins bilde «Boulevard of Broken Dreams» (1984), der figurene i baren er erstattet av Humphrey Bogart, Marilyn Monroe, James Dean og Elvis Presley.

Natthaukene er brukt i alt fra «Simpsons» til covere på bøker av hardkokte novellister og crime noir-forfattere. Det gir mening når Espen Søbye brukte bildet som omslag på «Ingen vei hjem» (1992), biografien om gangsteren og forfatteren Arthur Antonisen alias Arthur Omre.

Joyce Carroll Oates har skrevet et dikt til bildet, og franskmannen Philippe Besson en hel roman. Både Wim Wenders og Dario Argento har bygd opp diner?en og brukt den som kulisse i filmer.

Aller best kjent er kanskje Tom Waits? LP «Night Hawks at the Diner» (1975). Både Waits og Lønn løfter bildet ned fra veggen og bærer det inn i nye tider. Og viser på den måten dets tidløshet.