En «naturlig» industri

«Det er sannsynligvis ikke sant, som bedrifter har hevdet, at det er dyrere med miljøvennlige produkter.»

Miljøproblemer kan verken løses eller forebygges dersom ikke alle berørte parter oppfatter det som viktig og foretar valg i henhold til det. Politikere, næringsliv og enkeltmennesker har alle et ansvar, om enn på ulike nivåer.

De siste ti årene har det kommet flere forskrifter og reguleringer i forhold til bedrifters ansvar. Industrien har blitt pålagt et større egenansvar, noe man blant annet har sett gjennom forskriften om utvidet produsentansvar. Men industrien har også selv tatt initiativ, ofte i samarbeid med akademia, til å utvikle strategier for et bedre miljø.

I miljøarbeidet har man fra man innførte «The solution to pollution is dilution» (løsningen på forurensing er fortynning) og bygging av høye fabrikkpiper på 70-tallet, gått fra å fokusere på enkeltkilder for utslipp til å tenke mer helhet. Konsepter som livsløpstenkning og industriell økologi har begynt å få innpass i forskningsmiljøer og industri. Forskriften om utvidet produsentansvar for elektriske og elektroniske produkter bygger på en livsløpstankegang.

Tidligere hadde forskjellige instanser ansvar for et produkt gjennom dets livsløp: produksjon, bruk og avhending. Nå ønsker man at den som lager produktet, også skal ha ansvar for å håndtere det etter bruk.

I stortingsmelding 8 heter det: «Regjeringen ser det som ønskelig at næringslivet i størst mulig grad har frihet til å velge hvordan eget avfall skal håndteres, under forutsetning av at de miljømessige kravene tilfredsstilles. Økt handlefrihet vil gi næringslivet større mulighet til å finne kostnadseffektive løsninger, slik at avfallshåndteringen legger minst mulig beslag på samfunnets ressurser. I dag er det en del næringsdrivende som er omfattet av tvungen kommunal renovasjon. Ved å gi disse mulighet til å velge avfallsløsning og renovatør, settes i økende grad avfallshåndtering og kostnader på dagsorden. Dette gir en spore til ytterligere å redusere kostnader gjennom avfallsreduksjon og økt gjenvinning.» Ved at en bedrift har ansvar både for produksjon og avfallshåndtering av produktet, går man ut fra at bedriften vil ta hensyn til hele livsløpet når produktet utvikles. Da vil man kunne få produkter som lettere lar seg resirkulere eller som i det minste krever mindre ressurser å bli kvitt etter bruk. For det er sannsynligvis ikke sant, som bedrifter har hevdet, at det er dyrere med miljøvennlige produkter. Grunnen til at de kunne synes billigere, var at etterhåndteringen var det offentliges område og dermed ikke noe som ville fremgå i de enkelte bedrifters regnskap.

Industriell økologi er, som den uvanlige sammenstillingen av ord tilsier, et forsøk fra industrien på å etterligne naturen. I naturlige økosystemer går ingenting til spille, avfallsmateriale og døde organismer blir brukt som energi og bygningsmateriale for andre organismer, og det er noe lignende man ønsker å oppnå industrielt. Her kan man spare penger ved lavere ressursbruk, mens man unngår uheldige miljøeffekter. Som i naturen kreves det interaksjon og samspill mellom ulike «organismer». Det som er avfall fra én bedrift, kan være råmateriale for en annen. I Kalundborg i Danmark har man bygget en såkalt øko-park, en samling med bedrifter som utnytter hverandres avfallsprodukter, og noe lignende er man i ferd med å gjøre i Fredrikstad.

Men det er ikke bare bedriftene imellom at samspillet må finne sted. For at industriell økologi skal fungere i praksis, må også samspillet og interaksjonen inkludere andre aktører, som myndigheter og forbrukere. Det vil si, industriell økologi inneholder en livsløpstankegang og en systemtenkning hvor man forsøker å betrakte alle elementene på en gang. Men for at konseptet ikke skal bli annet enn en vidløftig visjon, trenger man muligheter for å måle forbedring og eksempler på hvordan man kan få til forbedring i praksis.

Norsk Hydro er et av 26 selskaper som deltar i World Business Council for Sustainable Developments (WBCSD) pilottesting av indikatorer på øko-effektivitet. En indikator på øko-effektivitet skal både fortelle om miljømessige og økonomiske forhold ved en bedrifts produksjon eller ved et enkelt produkt. Målet er å øke verdiskapningen og samtidig redusere miljøbelastningen.

Et eksempel er produksjonsvolum delt på avfallsmengde fra produksjonen. Så lenge dette tallet øker, får man en voksende kurve og et positivt miljøbidrag. Voksende kurver skaper som regel glede i næringslivet, og om de samtidig indikerer at miljøet tas vare på, så bør vi alle bli glade.

Indikatorer på øko-effektivitet kan være et godt mål på hvordan en bedrift eller et enkelt produkt forbedrer seg i forhold til miljø, men det er usikkert om slike måleindikatorer i seg selv gir en positiv miljøgevinst. For eksempel kan en bedrift få stadig bedre indikatorer på øko-effektivitet selv med en økende avfallsmengde, bare de øker produksjonsvolumet enda mer slik at avfallsmengden per produsert enhet går ned. Og det leder oss inn på konkrete tiltak for å minske miljøbelastningen.

Det har lenge vært snakket om at vi holder på å gå over fra en industriøkonomi til en serviceøkonomi. Det innebærer at forbrukeren er mer interessert i produktets funksjon enn selve produktet. For næringslivet innebærer det at man ikke trenger å lansere nye produkter hvert år så lenge man er i stand til å oppfylle funksjonene forbrukeren ønsker. Xerox er et eksempel på et selskap som har tenkt i de baner; fra å være et selskap som leverer kopimaskiner, har de blitt et selskap som leverer tjenesten kopiering. I praksis betyr det at kunden inngår en leiekontrakt med Xerox hvor Xerox påtar seg å oppgradere kopimaskinen slik at den fungerer til kundens tilfredsstillelse år etter år. En slik relasjon mellom selskap og forbruker innebærer fordeler for begge parter. Selskapet oppnår et stabilt kundeforhold og kan fokusere på å yte best mulig service, mens forbrukeren slipper å tenke på å bytte kopimaskin hver gang han finner ut at nå er det kommet noe nytt og enda bedre på markedet. Bedrifter som Håg og Tomra i

Norge jobber også ut fra samme tankegang. Med fagterminologi kan man kalle dette dematerialisering, man begrenser mengde materialer som benyttes, men bevarer funksjonen.

Selv om initiativer som industriell økologi vitner om at det finnes vilje til å tenke på miljøet, har vi, senest i forbindelse med sammenbruddet i forhandlingene i Haag, sett at det er vanskelig å komme til internasjonal enighet. Det er lett for bedrifter og enkeltpersoner å gjemme seg bak en forestilling om at deres bidrag kun vil være en dråpe i havet når man ikke kan bli enige på høyere beslutningsnivåer. Men hvem har ansvar for at folk skal velge miljøvennlig? Er det bedriftenes oppgave å lage miljøvennlige produkter? Er det politikerens rolle å lage retningslinjer som utelukker mindre miljøvennlige produkter? Eller har konsumenten ansvar idet han eller hun velger produkt? Bedriftene er som oftest styrt av hva markedet kjøper og at det alltid er usikkerhet forbundet med introduksjon av nye produkter.

Både bedriftene og politikerne har som regel større press for å tenke økonomi enn miljø, og dette gjelder nok også forbrukerne. Fellesnevneren for alle aktørene er at valgene deres ofte er en følge av et kort tidsperspektiv.

I naturen tar prosessene lang tid, og kanskje kan vi finne mer lærdom der.

Det mases om at all ting går fortere og fortere og at man må skynde seg for å henge med. Samtidig har hver enkelt et ansvar for å sikre en beboelig klode. Jeg tror (og håper) at det ikke er viljen det skorter på, men at man trenger informasjon. Det er ikke lett å foreta valg, men kyndig veiledning kan hjelpe en til å foreta de «riktige» valgene. En utfordring til alle involverte fagmiljøer er å gi god, objektiv og lettfattelig informasjon.