«En neandertalutgave av Liam Gallagher»

Ian Brown fra Stone Roses surrer videre på sin helt særegne måte.

||| ALBUM: Man kan mene mye om Ian Browns åpenbare begrensninger som sanger. På plate går det likevel greit på et vis - som regel klarer man å lirke ham på plass og kamuflere den tonedøvheten som kan gjøre konserter med ham til en skrekkblandet fryd.

I et år hvor den eneste fantastiske plata han har vært med på — The Stone Roses' selvtitulerte debutalbum — har fått en vidunderlig deluxeoppgradering, må man selvsagt spørre seg om det er derfor - Stone Roses-fortiden altså - han fortsatt klarer å holde seg i live som artist. Lever han av luft, rusten kjærlighet og visne laurbærblader? Er Stone Roses-nostalgikerne så grenseløst lojale og så romantisk anlagt at man hopper når Ian Brown sier hopp?

Oppvisninger i ujevnhet
Ian Brown-albumene — han har vært svært produktiv og er nå framme ved sitt sjette soloalbum på 11 år — er alle som en oppvisninger i ujevnhet. Noen mer, noen mindre. Litt avhengig av din tålmodighet og tåleevne, framstår Ian Brown-diskografien enten som et kraterdypt katastrofeområde eller et fascinerende «over evne»-tilfelle.

Men soloplatene hans har til tross for dette noe konsistent og særpreget over seg. Det har over tid oppstått noe utvetydig ianbrownsk, noe umiddelbart identifiserbart, et sound som faktisk kan være gangbar referanse selv for en ny Robbie Williams-single.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ian Brown-soundet låter omtrent slik:

Seig, innrøkt elektrodubrock med sentralstimulert Madchester-ganglag, DNA fra Stone Roses' temmelig undervurderte svanesang «Second Coming», dertilhørende en stampende, sånn passe grasiøs grooveforståelse. Oppå og innimellom dette finner vi en litt tilslørt, men likevel tilstedeværende popsensibilitet, en sløy melodiøsitet og gjerne noen nesten raveaktige refrengløft innimellom. Alt sammen sunget med en monotoni som gjør ham til en slags neandertalutgave av Liam Gallagher.

Disse øyeblikkene av pur pop, eller i hvert fall forsøk på pur pop, må være nøkkelen til å forstå Ian Browns overlevelsesevne som soloartist: han drar deg opp, du får luft, akkurat i det du er i ferd med å drukne i gjørma.

Mariachi-sci-fi
«My Way» er slik sett veldig representativ for Ian Browns modus, litt mer og litt mindre av alt dette fra låt til låt. Åpningssporet «Stellify» er så prototypisk Brown at det grenser mot selvkarikatur.

Han bølger fram og tilbake mellom det surrete og det treffende, på et album hvor han i tillegg krydrer med en mariachismaksatt, men samtidig respektfull cover av Zager & Evans' 1969-hit «In The Year 2525», toucher innom soulballaderi («So High») og dypper tåa i pompøst Daniel Lanois-produserer-Coldplay-farvann («Always Remember Me»).

Som du skjønner: Det er lett å latterliggjøre Ian Brown, men jeg må innrømme at jeg er svak for fyren, tross alt.

Og så lenge man gir Brown litt slack og lar ham penetrere bevisstheten på sine egne, idiosynkratiske premisser, faller «My Way» på plass som en gullbelagt middelmådighet av ei plate. Og et av hans mest vellykkede soloalbum siden «Music of the Spheres» fra 2001.

«En neandertalutgave av Liam Gallagher»