En nerd fra Ulsteinvik

Fra superparodi til Olav H. Hauge. Det blir lett å forskreve seg.

BOK: Øystein Runde er ikke den første som parodierer superhelter, og sikkert ikke den siste heller. Med Bjartmann har han begått en parodi som i frapperende grad minner om Peter Parker/Edderkoppen på sitt mest teite.

Helten er blakk, mislykket i arbeid og kjærlighet, ofte sykelig deprimert - som så mange helter i Marvels superunivers er det. Runde skaper sitt eget ståsted. Ikke New York, men Ulsteinvik, med sitt Mega, Vikingen pub og Libris; ikke The Daily Bugle, men skolen; ikke Mary Jane, men Lena.

Men Edderkoppen har sine skurker. Det synes ikke Bjartmann å ha. Og en hemmelig identitet? Nei. Svinner ikke parodien bort da? Er han en parodi på seg selv? Tegneren legger vekt på at Bjartmann er dum, dermed kan vel akkurat det sies å være hans demon, eller skurk. Et sted er det på nippet at hans gode fe tilbyr ham å bli en vanlig gutt igjen. Det tør han ikke, han vil ikke vise fram kvisene sine, ei heller pupillene (!).

I dette vesle heftet er det også en tisiders «dramatisering» av Olav H. Hauges dikt «Sleggja, Eg stend eg, seddu, Dei vil burt og Eg siktar litt yver.» En interessant nylesning av Hauge, men som her burde vært luket ut til fordel for selve Bjartmann. Denne debuten er, tross denne lesers innvendinger, en morsom debut, selv om den burde vært strammere redigert og vist en større vilje til å gjøre Bjartmann til en sterkere figur. Gjerne ved å understreke ytterligere det han sier om seg selv: «Eg er som politiet, berre tyngre væpna og meir slurvete.»