En nerd hevner seg

En ung, lite elskelig nerds bekjennelser.

BOK: Seks år er gått siden Jonathan Franzen med den praktfulle familieskildringen «Korrigeringer» skrev seg inn i historien til «den store amerikanske romanen».

Siden har produksjonen hans begrenset seg til mindre ambisiøse – og mindre imponerende – essays: Samlingen «Å være alene» (2002) og fjorårets «Mistrivselssonen», som nå foreligger på norsk. Utgivelsen har undertittelen «En personlig historie» og likner en memoarbok, men store deler av fire av de seks kapitlene har vært publisert i The New Yorker tidligere, og «Mistrivselssonen» preges av at den er sydd sammen av tekster som har vært skrevet hver for seg.

Allergisk mot moro

Gjennomgangstemaet er imidlertid Franzens egen oppvekst og familie: Tankene ledes uunngåelig til den dysfunksjonelle – og på påfallende mange vis like – familien i «Korrigeringer» når man leser i «Mistrivselssonen» om det man må regne med er Franzens reelle oppvekst i Midtvestforstaden Webster Groves og de ultrasmåborgerlige, gledesløse foreldrene hans.

Å skrive om sine foreldre er en vanskelig kunst, og foreldreportrettene i «Mistrivselssonen» er nesten sjokkerende nådeløse: «Mor virket redselsfullt ensrettet og håpløst opptatt av penger og ytre ting, og far lot til å være allergisk mot alt som var moro. Jeg ville ikke ha det de ville ha. Jeg verdsatte ikke det de verdsatte.»

Tolkien-fan

Heller ikke unge Jonathan framstår som noe sjarmtroll. Han er en grenseløst skoleflink og selvtilfreds, men samtidig engstelig liten nerd som elsker Tolkien og kjemilaboratoriet sitt og er «hyggelig nok» – «så lenge man holdt seg unna mine sirkler».

Han er totalt blottet for kunnskap om jenter og det meste gutter pleier å være opptatt av, avskyr å være ung og har som gryende tenåring derfor ingen problemer med å spille rollen som 50-åring – slik foreldrene oppdrar ham.

De voksne krangler stadig om innetemperaturen hjemme: Mor vil spare penger og sniker seg til å justere termostaten, selv om far insisterer på at den skal stå i «Trivselssonen» mellom 22 og 26 grader – derav bokas tittel. Jonathan finner et fellesskap i en aparte kristen ungdomsgruppe, dersom han da ikke leser «Knøttene» (som han bruker god plass på å analysere i boka) eller bedriver guttestreker på skolen bare de uten sjans på jentene har tid til.

Fugletitting

Siden følger leseren Franzen gjennom pretensiøse studieår, mildt sagt varierende hell på kjærlighetsmarkedet og et første, intenst kombinert ekteskap og skrivefellesskap som ender i oppløsning. Boka avsluttes med et langt essay om hvordan forfatterens interesse for fugletitting utvikler seg til en besettelse etter morens død.

Franzen er en både svært velskrivende og intelligent forfatter, og «Mistrivselssonen» har utvilsomt sine øyeblikk av innsikt, sårhet og komikk. Den begynner lovende med at Franzen er kommet tilbake til barndomshjemmet for å selge det etter at moren er død, og bruker oppdraget med å skaffe eiendomsmekler til å reflektere over sin mor og deres felles historie.

Men det er også ei kald, påfallende selvopptatt bok der motsetningene er temmelig velkjente: dumt småborgerskap-smarte akademikere, innesnødd forstad-verdensvant storby. Franzen skriver om hvordan han og hans første kone betraktet det som en sport å klage over andre mennesker og «deres manglende perfeksjon» – trolig var det en grunn til at de hadde «nøyaktig én god venn».

Daniel Mendelsohn satte fingeren på noe vesentlig i sin anmeldelse av «Mistrivselssonen» i The New York Times Book Review: Mannen som framtrer på disse boksidene er ikke et menneske du vil kjenne, og til og med Franzens ganske sikkert velmente forsøk på ærlighet om sine mange lite sjarmerende trekk ender med å ha en emmen bismak av «grandios selvgratulasjon».