En (nesten)-fotballfrues bekjennelser

Til deg som aldri krangler og blir venner med noen før du sovner, til deg som er så langt unna å stifte familie at familiekjøttdeigen i fryseren er det nærmeste du kommer. Denne teksten er til deg. Og til meg.

KARRIERE: Veldig mange av damene som leser Dagbladet må kombinere en karriere med det å ha mann, barn og familie, det er vanskelig. Men det er noe som er enda vanskeligere. Og det er å ha en karriere og ikke ha mann, barn eller familie. Illustrasjon: Flu Hartberg
KARRIERE: Veldig mange av damene som leser Dagbladet må kombinere en karriere med det å ha mann, barn og familie, det er vanskelig. Men det er noe som er enda vanskeligere. Og det er å ha en karriere og ikke ha mann, barn eller familie. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer
Meninger

Denne uka leste jeg i avisa at fotballfrue skal bli mor. Caroline Berg Eriksen er en av Norges mest populære bloggere, gift med Odd Grenland-spilleren Lars-Kristian Eriksen, og nå skal de altså gå fra to til tre. Hun er snart halvveis i svangerskapet, men det synes ennå ikke på henne. Det har sine helt naturlige årsaker, jeg har nemlig en innrømmelse å komme med: Jeg er surrogatmoren. Neida, men sånne gode nyheter setter unektelig ens eget liv i perspektiv.

Aller først: Gratulerer, kjære fotballfrue og -mann! Dere skal ha barn. Det er av livets største undere som må feires. Jeg ønsker dere alt godt i den spennende tiden som kommer framover. Det er en fantastisk gave, og nettopp derfor er denne teksten dedisert til alle dere andre som kanskje ikke har en like spennende tid i møte. Til dere som bare er én, både i dag og i morgen - men forhåpentligvis ikke til evig tid.

Til deg som aldri krangler og blir venner med noen før du sovner, til deg som er så langt unna å stifte familie at familiekjøttdeigen i fryseren er det nærmeste du kommer. Denne teksten er til deg. Og til meg.

Veldig mange av damene som leser Dagbladet må kombinere en karriere med det å ha mann, barn og familie, det er vanskelig. Men det er noe som er enda vanskeligere. Og det er å ha en karriere og ikke ha mann, barn eller familie! Det er VI Som har det tøft! Etter en lang dag på jobb, kommer vi single hjem til INGENTING! En mørk leilighet. Jeg hadde drept for å få lov til å skifte en bæsjebleie etter jobb.

Vi single blir litt diskriminert i dagens samfunn. Nå er det et populært program som heter «Sex dager» på TV3, hvor par som sliter seksuelt skal ha sex, seks dager på rad for å fart på ligginga. Det handler mye om at de parene skal legge forholdene til rette for å komme i modus, men det er bare par! Bare par. Er det noen som sliter seksuelt er det jo de single. De som blir nødt til å ha sex med seg selv! Det er vel ikke alltid man er i humør til det? Skal single som vil få litt fart på sakene gjøre som i programmet? Gjennomføre det seks ganger på seks dager? Skal single komme i modus ved å gi seg selv litt fri med å bestille mat i stedet for å lage selv? Overrasket seg selv med en natt på hotell? Høres veldig slitsomt ut å gjennomføre. Etter å ha vært i et forhold med seg selv i år etter år, så må man jo miste lysta. Man må rett og slett sprite opp sexlivet med å inkludere noen andre i akten. Jeg har allerede tatt det opp med meg selv og jeg var positiv til det.

Jeg har stått mye på byen for å møte noen. Jeg vet hva du tenker og nei, det hjelper ikke å være kjent. Ikke for alle i hvert fall. Du får ikke automatisk draget om du er på tv. Verdens minste mann (He Pingping) var kjent over hele verden. Han hadde ikke draget. Det finnes alltids unntak. Men en gang var jeg ganske nærme målet. Ikke for å skryte, men jeg hadde muligheten til å bli fotballfrue, jeg også. Eller, jeg er ikke sikker på om han var fotballspiller. Men han hadde i hvert fall hårgelé og begrenset ordforråd. Han så ut som typen som kunne tåle en trøkk og han var kledd i fleece. Menn i fleece er ofte tydelige, og han sa det som det var: «Gratulerer, dette er din drømmedag. Du er heldig, du får nå muligheten til å bli med meg hjem.» Jeg følte meg som en som hadde fått dobbelt utbetalt feriepenger og ennå ikke var blitt ferska. For dette var for bra til å være sant? Da jeg satte meg i taksien hadde jeg ennå ikke bestemt meg for om jeg var med i «Lurt av Karlsen».

Etter at jeg hadde betalt taksien (jeg har en dæsj verdighet), så gikk det som det måtte gå. Etterpå følte jeg meg som en prinsesse og sovnet som om jeg var Tornerose sjøl, og drømte om livet som skulle komme. Men plutselig våkner jeg i ørska av en lyd jeg aldri har hørt før. Hva er det? Var det hele en drøm? Hadde livet spilt meg et puss? Nei, det var ikke puss. Det var tiss. Fleecemannen tisset på seg i søvne. Jeg rister i ham, og roper: «Du tisser på deg, du tisser på deg!» Fremdeles i drømmeland smiler han bare søtt og tisser videre. Jeg er ikke kresen når det kommer til menn, jeg kunne til og med levd med en som tisset på seg i søvne, men jeg bestemte meg for å ha litt is i magen og heller eventuelt ringe han når jeg nærmer meg førti. Etter det gikk jeg gjennom byen på morgenkvisten i kjolen min. For de fleste er «the walk of shame» en negativ ting, men vi som ikke akkurat er bortskjemte med å gå hjem fra one night stands tar oss gjerne litt ekstra god tid. Går kanskje til og med en liten omvei.

Selv om å ligge ved siden av en som tisser i senga ikke er det som står under «romantikk» i ordboka, følte jeg at jeg i alle fall hadde vært med på noe begivenhetsrikt med et annet menneske. Det største mirakelet av alt er å få barn, men å se et voksen menneske tisse og tisse og tisse i søvne, uansett hvor mye jeg skrek og rev i han, er vel et slags mirakel det og. Et av naturens små undere, og jeg takker for det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.