En nesten god biografi

Den uautoriserte biografien om tidligere havrettsminister Jens Evensen er blitt en nesten god bok. Dens uovertrufne styrke er forfatter Berit Ruud Retzers nærhet til Jens Evensen.

Den kommer best og tydeligst fram i bokas kapitel om Treholt-saken, som Evensen konsekvent har nektet å snakke om, og i kapitlet om hans faglig ærefulle, men privat nokså stusslige, liv i Haag som dommer ved folkerettsdomstolen. I de ni årene snakket Evensen nesten ikke med norske pressefolk, og aldri om Treholt-saken.

Følelser

Før denne boka var det Evensens uttalelse til Einar Lunde i 1984 da Arne Treholt var blitt arrestert, som fortalte mest om Evensens personlige følelser og reaksjoner.

«For meg er dette bare nonsens. Treholt er som en sønn for meg. Jeg nekter å tro det,» sa Evensen, som befant seg på reise i Afrika for å samle støtte til sitt dommerkandidatur. Da sannheten gikk opp for ham, reiste han straks hjem til Norge, nærmest i sjokk.

Hans prov i rettssaken mot sin tidligere så nære venn og medarbeider var strengt saklig, og knusende. Han vekslet ikke et blikk med den tiltalte. I boka forteller Ruud Retzer om hvordan Evensen under det etterfølgende provet i lukket rettsmøte forsto hvor omfattende Treholts spionasje hadde vært. Der fikk han se hvilke hemmelige dokumenter som var blitt beslaglagt hjemme hos Treholt.

Drama

I disse historiene om Treholt og livet i Haag, kombinert med kapitlene om Evensens barndom, oppvekst og familieforhold, får Ruud Retzer tak i det menneskelige dramaet som har preget livet til denne mannen som i sitt arbeid med folkerett, og spesielt havrett, har gjort en enorm innsats for Norge.

Dette kunne ha blitt en stor biografi dersom et forlag hadde samarbeidet med debuterende Ruud Retzer og tilført forfatteren faglighet som forfatter og gitt henne hjelp med språket, som tidvis blir repetitivt og flatt.

I stedet har hun forvaltet et enestående materiale på egen hånd, delvis i dragkamp med Evensens familie og med Aschehoug forlag, inntil det nå kommer ut i denne formen på hennes eget forlag som hun har opprettet sammen med journalisten Bjørn Benkow.

Historien er nå godt kjent om hvordan hun samarbeidet med Evensen i mer enn to år om en bok som skulle bli hans godkjente biografi. Forlaget hevder at manuskriptet ble for dårlig og stoppet prosjektet. Ruud Retzer hevder at det var familien til Evensen som ikke ønsket at Treholt-saken ble så framtredende i boka.

Trist

Uansett hvordan dette forholder seg, er det trist at denne boka ikke fikk en annen tilblivelseshistorie, slik at Jens Evensen hadde fått en helt god biografi, ikke bare en som kunne blitt det. Han har fortjent det.

Den innsatsen som er viktigst for Norge, er utvilsomt Evensens arbeid med å skape en ny folkerett til regulering av havene og havbunnen. Professor Carl August Fleischer har sagt det slik: «For Evensen, bevares - han er hovedarkitekten bak den nye havretten. Vi skal merke oss storheten i det han gjorde. Det er den som teller.»

Skjebne

For Evensen selv er det kanskje innsatsen mot juntaen i Hellas som betyr aller mest. Der gjaldt det levende mennesker som var blitt pint, torturert og plaget. Og de nordiske landene vant saken mot juntaen i menneskerettighetsdomstolen. Men han var altså også forhandlingsleder under handelsavtalen med EF etter folkeavstemningen i 1972, handelsminister under oljekrisen, havrettsminister og til slutt dommer i Haag.

Han var omstridt, kanskje naiv, men et menneske av usedvanlig format som ble forrådt. Det er en skjebne med visse paralleller til Willy Brandt, som også fikk sin skjebne beseglet av en spion.