En nisje på lydlasset

I den massive, internasjonale lydveggen til Sony, Universal, Warner, BMG og EMI finnes det nisjer for små plateselskap som tenker og handler annerledes. Som Rune Grammofon.

Sentrale utgivelser

  • Arne Nordheim: «Electric»
  • Nordheim/Deathprod/Biosphere: «Electric/Transformed»
  • Deathprod/Biosphere: «Nordheim Tranformed»
  • Supersilent: «1- 3», «4»
  • Fartein Valen: «The Eternal»
  • Jazzkammer: «Timex»
  • Alog: «Red Shift Swing»
  • Tore Elgarøy: «The Sound of the Sun»
  • Nils Økland: «Straum»
  • Div. art. «Love Comes Shining Over the mountains»

- Jeg identifiserer meg mer med små forlag og gallerier enn med platebransjen, sier Rune Kristoffersen. Fra et skrivebord driver 43-åringen fra Nesodden, sitt lille plateselskap, og er i ferd med å få betydelig internasjonal oppmerksomhet rundt utgivelser med bl.a. Supersilent, Alog - og Arne Nordheim. Når New York Times, Jazz Times og The Wire nå i tur og orden trekker fram den unge, norske jazzen og improvisasjonsmusikken som annerledes og fornyende, er det ikke minst på grunn av nisjeselskaper som Rune Grammofon, Jazzland, SOFA og Smalltown Supersound. Men kampen for å bli hørt er hard.

- Jeg har ingen mulighet til å svare på de multinasjonale selskapenes TV-reklamer, postere og kjøp av eksponeringsplass i forretningene. Alt jeg kan gjøre, er å gi ut musikk jeg synes er bra, produkter som taler for seg selv. Det er ikke noe problem, det finnes mye bra musikk i Norge, sier Kristoffersen.

- Irritert og flau

Irritasjon var en av grunnene til at han i januar 1998 kunne presentere Rune Grammofon med to CD-utgivelser. Arne Nordheims «Electric» er en samling av Nordheims elekt-roniske musikk, mens «Supersilent 1- 3» er en kraftpakke med elektronisk improvisert musikk fra jazztrioen Veslefrekk pluss lydvirusmannen Helge Sten, også kjent som Deathprod.

- Det gjorde meg irritert og flau at Arne Nordheims elektroniske musikk så å si ikke var tilgjengelig på plate i Norge, sier Kristoffersen.

- Vi snakker om en vesentlig del av produksjonen til Norges største nålevende komponist, men ingen av de store selskapene, som påstår at de er engasjerte i norsk kultur, hadde tatt seg bryet med å gi den ut. De antok vel at det ikke var rare fortjenesten å hente.

Med Supersilent var det entusiasme som fikk meg i gang. Jeg hadde hørt Veslefrekk i London, og de var veldig bra. Fra før av kjente jeg til Deathprod, eller Helge Sten, og da jeg fikk høre at de fire skulle jobbe sammen som Supersilent, virket det helt riktig. Det ga meg to gode prosjekter å starte med.

Mer Nordheim

Siden da har mer enn et dusin Rune Grammofon-plater funnet veien ut i verden, alle i karakteristisk innpakning signert Kim Hiorthøy.

- Innpakningen er det første folk ser, derfor er den viktig, sier Kristoffersen.

- Jeg ville ha omslagene veldig rene og ikke presse inn all informasjon som tidligere fikk plass på et LP-cover. Det finnes så mange plateselskap og plater at du på et eller annet vis må skille deg ut i mylderet. - Det tunge engelske musikktidsskriftet The Wire spanderte en helsides analyse av Kim Hiorthøys design i januarnummeret i år?

- Vi har fått aksept i The Wire, og det er viktig. Bladet har anmeldt nesten alle utgivelsene våre, det er helt unikt tatt i betraktning at redaksjonen får tilsendt innpå 500 CD-er hver måned. De har presentert selskapet, og trykket en stor anmeldelse fra en «Rune Grammofon-kveld» på Blå. Vi får liknende oppmerksomhet i Tyskland og Frankrike også.

- Viser det seg på CD-salget?

- 90- 95 prosent av en gjennomsnittlig utgivelse med opplag på 3000 går til utlandet. «Nordheim Tranformed» er unntaket, den har solgt 4500 ute, 1500 i Norge.

- Elektronisk

- Du har gitt ut pop (Chocolate Overdose, Tove Nilsen), klassisk (Nordheim. Fartein Valen), elekt-ronisk improvisert musikk (Supersilent, Alog, Jazzkammer o.a.) pluss felespiller Nils Økland og gitarist Tore Elgarøy. Hva blir kursen videre?

- Hovedsatsingen blir elektronisk improvisert samtidsmusikk, først og fremst fra yngre folk. Jeg er ikke overbegeistret for mange av de såkalte samtidskomponistene, har mer sans for Spunk-jentene, Helge Sten og de som går sine egne løp litt i utkanten.

- Spunks Maja Ratkje er vel ansett som en av de mest lovende samtidskomponistene?

- Ja, jeg synes hun har en helt annen nysgjerrighet, åpenhet og tilnærming enn mange av de andre.

- Når går elektronisk improvisert samtidsmusikk over til å bli bare lyd?

- Er ikke musikk organisert støy? Jeg synes det er interessant med musikere som kan instrumentene sine, og ut fra det velger å gjøre utradisjonelle ting. Dem er det ikke mange av. Jeg ønsker musikere som strekker seg og kommer med noe nytt i stedet for å resirkulere noe jeg har hørt før. Gitaristen Tore Elgarøy er en sånn musiker, en annen er trompeteren Arve Henriksen, som kommer med CD til høsten. Så har du sånne som Jazzkammer, folk som setter sammen lyd, lager lydmalerier. Sånt går det an å gjøre bra uten å nødvendigvis å være virtuos på et instrument, det blir en personlig sak å like det eller ei.

- Utrolig heldig

I motsetning til andre nisjeselskap har du internasjonal dist-ribusjon gjennom ECM. Det må ha gitt drahjelp?

- Ja, jeg har vært utrolig heldig på den måten. Likevel vet jeg at det finnes mange mennesker som gjerne vil ha den «smale» musikken til blant andre Rune Grammofon uten at jeg når fram til dem. Det er trist at musikere som er i verdensklasse innen sin sjanger, bare selger et par hundre eksemplarer i sitt eget hjemland.

Men det er som med all slik musikk, man må ta tida til hjelp. Spørsmålet er bare hvor lenge musikerne orker å holde på med tingene sine.