Han hører til de forfatterne som ofte velger ekstreme løsninger, han forsøker ikke usett å lure seg under huden på leseren; Carling konfronterer leseren med «noe» som ofte oppleves som fremmed, kunstig, stilisert, leseren blir tvunget til å godta eller forkaste. Derfor er det vanskelig å følge Carling bare halvveis, det blir et enten eller, og Carling innynder seg ikke. Dette er etter min mening en styrke, også ved årets bok, uansett hvilket svar man etter endt lesning faller ned på. Begrepsparet vellykket/mislykket gjør på et vis all kunst harmløs.

Handlingen i «Gepardene» utspiller seg nesten i sin helhet i en zoologisk hage, dit en gammel mann kommer hver eneste dag for å sitte urørlig på en benk, uten å vise interesse for dyrene. Hvorfor kommer han? Hvem er han? Hvor kommer han fra? De ansatte, som snart begrenses til en ung gartner og en eldre dyrepasser, blir stadig mer opptatt av den gamle, hans blotte nærvær skaper usikkerhet. Snart dukker det også opp ei lita jente. Overfor hverandre tar hun og den gamle navnene Gitanjali og Rabindranath (sånn sett mer enn antyder Carling sine forelegg, slik han sjelden nøyer seg med å antyde), og de tvinger hverandre til å fortelle historier, bl.a. om seg selv som ville dyr. Men jenta finnes bare i den gamles fantasi. Eller?