En nødvendighet

Finn Carling er aldri en likegyldig forfatter, det er ofte de store spørsmålene han griper fatt i, noe han våger å gjøre uten å ty til distanserende ironi. Og han driver stadig sin utforsking av litterære muligheter for å få gitt sitt stoff en kunstnerisk form - som alltid er umiskjennelig Carlingsk.

Han hører til de forfatterne som ofte velger ekstreme løsninger, han forsøker ikke usett å lure seg under huden på leseren; Carling konfronterer leseren med «noe» som ofte oppleves som fremmed, kunstig, stilisert, leseren blir tvunget til å godta eller forkaste. Derfor er det vanskelig å følge Carling bare halvveis, det blir et enten eller, og Carling innynder seg ikke. Dette er etter min mening en styrke, også ved årets bok, uansett hvilket svar man etter endt lesning faller ned på. Begrepsparet vellykket/mislykket gjør på et vis all kunst harmløs.

Handlingen i «Gepardene» utspiller seg nesten i sin helhet i en zoologisk hage, dit en gammel mann kommer hver eneste dag for å sitte urørlig på en benk, uten å vise interesse for dyrene. Hvorfor kommer han? Hvem er han? Hvor kommer han fra? De ansatte, som snart begrenses til en ung gartner og en eldre dyrepasser, blir stadig mer opptatt av den gamle, hans blotte nærvær skaper usikkerhet. Snart dukker det også opp ei lita jente. Overfor hverandre tar hun og den gamle navnene Gitanjali og Rabindranath (sånn sett mer enn antyder Carling sine forelegg, slik han sjelden nøyer seg med å antyde), og de tvinger hverandre til å fortelle historier, bl.a. om seg selv som ville dyr. Men jenta finnes bare i den gamles fantasi. Eller?

Med subtil bruk av synsvinkler lar Carling fortelleren sveve over personene og ta bolig i dem, men etter hvert utkrystalliserer det seg en hovedperson, den unge gartneren, som mer eller mindre tvinges til å ta del i handlingen. Han forfølger den gamle og bryter seg inn i tre leiligheter for å finne ut noe om ham. Tilhører noen av disse leilighetene virkelig den gamle? I så fall har leseren tre ekstreme skjebner å velge mellom. På denne måten lar Carling sin tekst forbli full av muligheter om hvem jenta og den gamle kan være, og i bokas siste linjer tilbys enda en ekstrem mulig løsning, englenes tid på jorda.

Carling lar sine personer forbli skisser, man kan si at de alle forblir muligheter. Kanskje er det riktigere å si at den gamle geparden er bokas egentlige hovedperson, den mest utviklede «skikkelsen» i boka. Carling lar de innesperrede villdyras skjebne komme ubehagelig tett innpå både bokas skikkelser og leseren, det til tross for at det er en velbrukt setting Carling her bruker, både som eksempel på menneskets hensynsløse framferd overfor våre medskapninger på jorda, og som bilde på oss selv, hvileløst vandrende fram og tilbake i våre bur, livredde for friheten hvis den skulle by seg.

«Gepardene» er både en mediterende og en intens og inderlig bok, der Carling i en dempet stil stiller mange spørsmål, spørsmål han ikke gir direkte svar på, men sjelden lar han leseren være i tvil om hva han mener er det «rette» svaret. Sånn sett er han svært nærværende i sin korte tekst, Carling griper gjerne leseren i hånda for å forsikre seg om at han følger etter. Likevel overlater Carling til leseren å trekke konklusjonene. Men viktigst av alt: Finn Carling har nok en gang skrevet det jeg opplever som en ekstremt litterær bok. Her kan det være verdt å minne om at Carling debuterte allerede i 1949, og at han siden har utgitt en bok nesten hvert eneste år. I norsk litteratur er han fremdeles en fremmed fugl, og hans sang likner ingen annens. Han er rett og slett en forfatter som tenker litteratur på en annerledes måte, og med «Gepardene» overbeviser han denne leseren om nødvendigheten av en Carling i norsk samtid.