Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

En norgesvenn i Det hvite hus er ønskedrømmen for regjeringen

Hvis Hillary Clinton ikke vinner valget, må norske politikere finne nye venner i Washington.

Kommentar

Det er ingen hemmelighet at Hillary Clinton er norske politikeres favoritt i presidentvalget. Det er så innlysende at selv ikke utenriksminister Børge Brende bryr seg med å være diplomatisk og holde seg nøytral. Norske regjeringer og utenriksdepartementet har hatt et uvanlig nært og godt forhold til Clinton og hennes nettverk i lang tid. Det har vært bevisst og systematisk bygget opp i mange år. Vinner hun valget, vil Norge trolig ha det beste inntak i Det hvite hus et lite land kan håpe på.

Skulle Donald Trump vinne, må Norge så å si starte med blanke ark. Det er i så fall en mindre bekymring i det store bildet, det må sies. En president Trump byr på helt fundamentale utfordringer for det transatlantiske samarbeidet. Hans nasjonalisme, lefling med Putin og andre autoritære regimer og ikke minst, hans uklarhet om NATO, er et eklatant brudd med etterkrigstidens politikk. Det skremmer livskiten av USAs allierte.

En av sakene som kan stanse Clintons seier, er Norge paradoksalt nok involvert i. Clinton har blitt beskyldt for å misbruke sin stilling som utenriksminister for å skaffe penger til Clinton-stiftelsen som blant annet driver store helseprosjekter i fattige land. Norge og oljestater som Saudi-Arabia, Emiratene og Kuwait er blant de største bidragsyterne til stiftelsen. Riktignok stengte hun for at regjeringer kunne bidra så lenge hun var utenriksminister, men åpnet igjen for det straks hun gikk av. Nå er det frigitt eposter fra en av hennes nærmeste medarbeidere, som antyder at prinsen av Bahrain krevde og fikk møte Clinton som takk for sitt bidrag.

Amerikansk UD avviste i går bestemt at det har vært samrøre mellom utenriksdepartementet og stiftelsen, men mistanken om at Clinton lar seg kjøpe, passer farlig godt inn i bildet motstanderne tegner av henne som en som bare er ute etter å mele sin egen kake. Crooked Hillary, som Trump kaller henne, men det er et bilde som hadde festet seg ved henne lenge før han kom på banen.

Det nytter ikke at journalister som har etterforsket Hillary Clinton i årevis, hevder at hun er grunnleggende etterrettelig og ærlig, stikk i strid med de vedvarende beskyldningene om manglende troverdighet. Jill Abramson hevder nettopp at alle konspirasjonsteoriene om henne er grundig tilbakevist. Men det er og blir hennes akilleshæl, utrolig nok i betraktning av at hun stiller mot en notorisk uetterrettelig kandidat som ikke en gang vil offentliggjøre selvangivelsen sin.

Det forteller også om en kvinne som etter alle disse årene i offentligheten, har sterkere krefter mot seg enn mannen Bill, som selv da han ble tatt med buksa nede og i en stygg løgn, fortsatt nøt høy popularitet.

Norge og resten av Europa har naturlig nok et mer pragmatisk forhold til Hillary Clinton. Likevel er det garantert mange statsledere som drømmer om Clinton og har mareritt om alternativet. Mens Barack Obama startet sin presidentperiode med å nedtone det spesielle forholdet til Europa og vende blikket mot Asia, er Clinton mer transatlantisk orientert. Mens Obama har vært oppfattet som svak og usikker overfor Putin, særlig i Syria, er det forventninger til at Clinton vil bringe inn mer kunnskap og være tydeligere.

Som Obama sa; ingen har noensinne vært bedre kvalifisert til jobben.

Forventningene til Clinton er naturligvis farget av skrekken for Trump, men også av det skiftende politiske landskapet i Europa med økende nasjonalisme, fremmedfrykt og russisk aggresjon. Det siste man ønsker er en amerikansk president som sår tvil om USAs rolle og bærer ved til bålet.

Det er selvfølgelig ikke tilfeldig at Hillary Clinton har et godt forhold til Norge. Anekdoter forteller at hun alltid ble ansett som en presidentkandidat – en venn av begge Clintons rådet henne til ikke å gifte seg med ham; Bill kan finne seg en kone hvor som helst, men det er bare en som kan bli USAs første kvinnelige president. Likestilling gjennomsyrer alt hun har stått for og gjort, nasjonalt og internasjonalt. Gro Harlem Brundtland var et forbilde, også når det gjelder klima og helse. Hun har ofte trukket fram den nordiske modellen som et ideal, selv om hun er rask til å understreke at den ikke lar seg overføre til USA i sin helhet. Hun har flere ganger besøkt Norge og er engasjert i nordområdene.

En norgesvenn i Det hvite hus er selvfølgelig en ønskedrøm i UD og for norske regjeringer. Ikke bare fordi alternativet krever voldsom innsats og diplomati på høyt nivå.

Men fordi det som er bra for Norge, er bra for verden. Eller omvendt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook