En norsk «Fight Club» i Ullevål Hageby

Språket fungerer bedre enn temaet i denne romanen.

SKRIVER GODT: Jens M. Johansson fører et sikkert språk. Men tematisk fungerer det ikke for Dagbladets anmelder. Foto: Tiden Forlag.
SKRIVER GODT: Jens M. Johansson fører et sikkert språk. Men tematisk fungerer det ikke for Dagbladets anmelder. Foto: Tiden Forlag.Vis mer

||| ANMELDELSE: I en vindskeiv lagerbygning på Oslos beste vestkant samles en gruppe sinte, voksne menn for å slåss. Hit kommer Paul Wilhelmsen.
 
Det har lenge gått bra for Paul. Han har en vakker kone som han elsker, og trygg jobb i et stort advokatfirma.

Vis mer

Han er den beste eleven i «Oslo Angola Capoeira Club». Han har også en mørk fortid som voldsforbryter. Stort sett klarer han å holde sinnet sitt i sjakk, men under den polerte overflaten ligger volden alltid latent.

Frustrasjon Alt dette forandrer seg etter møtet med Jader Lima. Lima er en mystisk og uberegnelig skikkelse som tjener store penger på lyssky forbindelser og omgir seg med vakre prostituerte kvinner. Det er også han som arrangerer den norske varianten av «Fight Club» på Ullevål Hageby. For Paul blir Limas verden en ventil. Han får endelig utløp for sin frustrasjon over den kvelende politiske korrektheten, og frykten for stagnasjon.

Men når Lima også vil benytte seg av Pauls advokattjenester, griper de mørke kreftene plutselig farlig langt inn i Pauls liv igjen.
  «Den andre» er Jens M. Johanssons fjerde skjønnlitterære bok siden novelledebuten «Bisettelsen har funnet sted» i 2002. Johanssons språk er friskt og umiddelbart fengende. Han er også flink, kanskje litt for flink, til å folde ut fortellingen. Trådene glir fra hverandre og samles med en eleganse som av og til går på bekostning av troverdighet og særpreg.
  Klamt «Den andre» fremstår som en veldig skandinavisk roman i sin behandling av amerikansk påvirkning. Et av grunntemaene er Pauls forhold til moren, som er gammel AKP-er, med velstelt forakt for materielle goder. I forsøket på å unnslippe denne klamme korrektheten søker han bevisst mot det farlige, overfladiske og egoistiske.

Her korresponderer form og innhold godt. Både teksten og bokas karakterer bærer preg av amerikansk innflytelse, i skildringen av den skjøre drømmen om forstads-idyll og de sterke blodige understrømningene.

 Dessverre fortoner Pauls frustrasjon seg like utdatert og lite relevant som morens radikalisme. Den elegant skildrede volden og den nye sportsbilen fungerte aldri som noen ventil for denne leseren.
 
Derfor ender «Den andre» også bare som en velskrevet roman, oppflasket på de edleste råvarer, uten at den klarer å omforme dem til noe mer hardtslående eller selvstendig.