Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En novellemester

Med «Surrogater» plasserer Bjarte Breiteig seg igjen i teten blant norske novellister.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ja, det skrives gode noveller i Norge i dag. Bjarte Breiteig er i teten, det viste han med debuten «Fantomsmerter» i 1998. Andreboka «Surrogater» står ikke tilbake for debuten.

Breiteig boltrer seg i denne sjangeren.

Skjønt boltre, det han gjør, er å komprimere, renske, drille, slik at tekstene framstår fullstendig avskrellet, i minimalistisk språkdrakt. De små antydningene om karaktertrekk og de enkle miljøtegningene er i seg selv ikke nok til å kjenne tekstene på kroppen. Det er i dialogene, eller i fraværet av dialoger, at spenningen oppstår. Og i handlingen, som heller ikke utbroderes mer enn nødvendig.

Breiteig er blitt sammenliknet med Raymond Carver og Kjell Askildsen. En ferskere novellist det er naturlig å sammenlikne med, er Annette Mattsson («Fotografiet», «Lille hjerte»).

Det er ikke lett å velge seg en favoritt blant de sju stykkene. Breiteig skriver like uanstrengt om en pensjonert fabrikkarbeider som om en høygravid kvinne.

Novellene er befolket med ensomme sjeler, som på hvert sitt vis erstatter liv og lengsler med noe annet: surrogater. I novellen «Stockholm» handler det om en forlatt mann som kamuflerer seg bak Internett og chatting, det mest opplagte surrogatet i novellesamlingen. Ronny i «For bikkja til Ronny» har møtt motgang og forsøkt å ta livet sitt. «Hvor går du med det? Hvor blir du kvitt det?» spør han en kollega. Det er hans forsøk på å åpne seg, ikke gjennom store vendinger om livskrise og eksistensielle dilemmaer, men i små, knappe antydninger om at livet er for jævlig.

I «Tørkestativet» er lyden av et gammelt knirkende tørkestativ nok til å mane fram uhyggelige bilder hos en far og hans sønn. Ved å smøre stativet i mer enn en forstand kan så mangt bli bedre. Det ligger mye usagt i tekstene, men det pipler fram etter endt lesing, slik at helheten av en tekst rommer langt mer enn summen av delene.

Når tekster er så rent og stramt komponert som i «Surrogater», kan det være vanskelig å få sagt noe som helst. Men Breiteig er en forfatter som gjennom det minimale maner fram viktige erkjennelser om sårbarhet, ensomhet og taushet.

NOVELLIST: Bjarte Breiteig har gitt ut sin andre novellesamling «Surrogater».