Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En ny dag truer

Da jeg var yngre, lo jeg av Amalie Christie og hennes korstog for god musikk og kultur. Latteren stivnet. De voksnes kultur, foreldrekulturen, virket så overveldende trygg, og måtte da tåle at vi unge hørte noe annet enn Inger Jacobsen, salmer og fiolinspill på hjemme-alene-festene våre. Det tålte den ikke, for ungdomskulturen blir gamlehjemskultur 50 år senere, og ingen husker hva forrige generasjon drev med.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For et par år siden fortalte avisene hva politikerne legger i ordet kultur, og hvorfor kultur er så viktig. Bøker, dansegrupper, operabygg, malerier, statuer, konserter, rock, bygdespel, fotballkamper og båtrace. Dette er kultur, ifølge politikerne, og meget viktig. Men ikke viktig nok til å føre valgkamp på, naturligvis, for da ville de jo tape valget. Kulturen er som brennevinet og fremmedhatet blant de beste argumenter mot direkte demokrati og for det representative.

Kultur er ikke statuer og båtrace. Malerier, bygdespel og konserter er salgbare varer, i verste fall verdige subsidieringsobjekter, produkter av en kultur. Kulturen er noe annet enn sine produkter, nemlig deres forutsetninger. Vår kultur var måten vi gjorde tingene på i Norge. Slåttemusikkens forsiringer, matpakken, laftetømmeret og sjøbenet. En moden frukt av langsom vekst, av fjell og fjord, vår og høst, bygd og by og tilegnelsen av vekslende fjernimpulser gjennom tidene. Den norske kulturen krevde at vi fåmælt sa du og sjelden håndhilste. Den tvang oss til å søke ensomhet i naturen der franskmenn samles på kafé. Det var jo bare hundre år siden vi kom ut av skogen.

Norge har aldri vært en kulturnasjon, og blir det slett ikke om vi bygger en opera. Den nye operaen jeg trodde vi var spart for, skal skjule at vi ikke er en kulturnasjon. Likevel var det ikke noe i veien med den norske kulturen. Den var, Gud bedre, mager og grå, men den var nå likevel vår. Like bra som andre folks kulturer og bedre enn den kulturen vi nå får i stedet, for den er ikke vår. Den kommer ikke fra Brussel, men fra bakgatene i New York og marmorpalassene i Hollywood. Hit kommer den, og til alle land, på kabel og parabol, i eteren, på CD, i 26 tommer og med masse RAM. Den formidles av skolen, den støttes over statsbudsjettet og den frigjøres for salg i Stortinget.

Hva har de ikke å svare for, de anonyme pedagoger og komitéformenn som avviklet den norske kulturen? De som erstattet den norske sangskatten med «Jeg sitter her sånn litt på tvers og venter på en liten». Skjønt enhver bruk av ord er vel et gode i vår analoge billedtid, som alle tror er digital. Hvem ser det dypt subversive i at rektor ved skolestart deler ut grelle grønne basketball-luer til førsteklassingene, med instruks om å bære dem bak frem? Nettopp fordi vi ikke er en kulturnasjon, står vi helt uten forsvar ved hamskiftet, vi mangler rektorer. Stortinget kan ikke hjelpe, for de folkevalgte er selv vokst opp under den tredveårskrigen som medførte familiens avskaffelse, ungdommens apoteose og skolens abdikasjon som normgiver. Skulen er god, den, sier Lilletun. Han tror det vel selv.

Kristin Halvorsen tror kunnskapen nås med et tastetrykk, at kunnskapsformidling derfor er underordnet i skolen. SV har et strålende intellektuelt anegalleri, og eplet er falt litt bort fra stammen. Kunnskapsrike barn utnytter sin PC. Kunnskapsfattige barn, derimot, aner ikke hvilken knapp de skal trykke på, og det de finner, svelger de rått. Kun i et land uten en intellektuell elite får slik tanketom kunnskapsforakt ikke bare passere, men opphøyes til nasjonal norm. Og tar du kunnskapen fra 15- 20 årskull, er skaden uopprettelig, for da er de kunnskapsløse kommet i flertall og i posisjon.

I kulturnasjonene er språket en helligdom, voktet av landets skjønnånder i de kongelige akademier. I kjempenes barbariske fødeland satt det foraktede Språkrådet inntil for nylig og tuklet med valgfrie former på et bakværelse i en rivningsgård bak Sjølyst-messen, vegg i vegg med Trankontrollen. Ingen greske søyler der i gården, ingen respekt på det norske parnass, ikke engang for det lille vi har å skilte med. Det skyldes naturligvis våre historiske særegenheter. Norge ble ved et historisk lune dannet som en selvstendig forvaltningsramme om noen få av de sosiale lag som normalt utgjør en nasjon. Norge er bare en liten del av opplandet rundt København og Stockholm. Vi er avskåret fra våre grever og baroner og fra våre storborgere. Derfor dyrker vi bare dialektene, det folkelige og det middelmådige, her under Dovre. Det sublime er oss fremmed: Vi vil så gjerne vise at vi er noe vi også, og beviser derved det motsatte.

Kulturen er både sterk og treg. Men når fienden er overlegen, når staten er en medløper og når bunnproppen i kulturformidlingen - familien - trekkes ut, er vi solgt. For nå gjør vi ikke lenger tingene på vår måte. Vi spiser ikke lenger kjøttkaker, men pizza, og den er fra USA, ikke fra Italia. Kast et blikk på en hvilken som helst horde av rapende, prompende, fingerfremvisende, hylende og forsøplende norske burger kings: Er det noe spesielt norsk ved dem lenger? Jeg snakker altså om den oppvoksende slekt. Har du sett en av dem hilse høflig i det siste? Har du spurt en av dem om han vet hvor India ligger? Kan han lese og skrive, eller har han kanskje dysleksi?

Det er ikke lenger kommunismen, men andre farer som lurer. En ny dag truer. I motsetning til kulturnasjonene, som tross alt har en viss ryggrad, er lille Norge prisgitt utviklingen, og vi er helt avhengige av kulturpolitikk. Om vi nå anvender det utvidede kulturbegrep, som ironisk nok er ganske treffende, ser vi at kulturpolitikken ikke bør dreie seg om operahus og innkjøpsordninger, men om nasjonalt forsvar. Frontene går i beslutningsprosessen, mellom kunnskap og ideologi, i eteren, mellom NRK og kabelveldet, i skolen, mellom åndelig lederskap og åndsforlatt elevfrieri, i pressen, mellom informasjon og kommers og i familien, mellom tid og penger.

Den amerikanske underholdningskulturen er en universell, overveldende og lukrativ industrigren. Den knuser nasjonal kultur hvor den enn slipper til, den fremste forurenser av vårt omgivende miljø. Den trenger ingen subsidier. Kan det være nødvendig å formidle rock i skoleverket? Klarer ikke de multinasjonale konsernene å ta knekken på norsk kultur alene, om de ikke skal ha hjelp av staten også?

Vi kan ikke stort gjøre, for våre besluttende myndigheter, Mønsterplanens uvettige barn, er selv redningsløst fortapt. Men vi kunne, selv i utviklingsrusens enfoldige begeistring, slutte å skamme oss over tradisjonelle verdier. Skikk og bruk, en bok som kanskje ble utgitt 10 år for sent eller 30 år for tidlig, fikk en sørgelig skjebne. I vår forakt for takt og tone glemte vi at alle kulturer har sin skikk og bruk, sine normer og koder. Er det så sikkert at de rapende, tungerekkende hipphopperes sedvaner er så meget bedre enn dem vi forlot? Når vi naturgitt er tvunget til å følge skikk og bruk, hvorfor erstatte våre egne gode manerer med andres?

Barns umåtelige kunnskapshunger og lærelyst kan åpenbart kultiveres bedre enn i norske skoler. Det er spørsmål om pensum, metodikk og lærerutdanning. Og om politisk vilje og forstand. Skolen er en mektig arena for kulturformidling og sosialisering. Hva om vi brukte den, i en tid da familien kommer til kort, i stedet for å skylde på overarbeidede foreldre?

Mediene er en femtekolonne i samfunnet. Dem kan vi styre, men bare hvis vi vil. Vi kan reetablere NRK som folkeopplyser og normgiver. Vi kan forby reklame i eteren. Vi kan avgiftsbelegge kabel og parabol inntil kvelningsdøden. Vi kan til og med forby vold og tillate sex, om vi synes det er et godt bytte.

Noen tror utviklingen er for tung å styre, at kapitalen er for sterk, at Stortinget er like avmektig som Vegvesenet, som strør sand på veiene og salt i sårene. Men Stortinget har all makt. Dessverre vil det ikke styre Norge fornuftig. Stortinget uttrykker eneveldets avfeldige avmakt.

kulturpolitikk

Norges historie som provins har ført til at vi skammer oss over vår egen kultur og sluker alt rått som kommer fra utlandet, særlig Amerika. Vi har ikke maktet overgangen fra natur til kultur, og tror at siste skrik er kulturens blomst. Psykolog Knut Erik Aagaard etterlyser en forståelse for hva kultur er, og en nasjonal strategi for å beskytte grunnleggende verdier mot flommen av kommersiell støy.

Kristin Halvorsen tror kunnskapen nås med et tastetrykkNorge en del av opplandet rundt København og Stockholm