I en anmeldelse av André Bjerkes siste dikt skrev jeg at skjønnhet er mangelvare. Etter at jeg nå også har lest Jens Bjørneboes debutsamling, undres jeg om ikke markedet er dekket. Det går en estetiker blant oss, en virkelig estetiker. Mot ham blir Bjerkes glede over livets skjønnhet bare rå og kroppslige geberder. Bjørneboes skjønnhet er det glatte marmorets bleke og urørlige.

Suverent, som når en stillebenmaler arrangerer sine motiver, slik har en følelsen av at denne dikteren velger sine. Han griper sine bibelske personer, en Moses, en Judas, en Johannes, en Salome, han fanger dem i flukten, kler av dem det uvesentlige, men holder fast det dramatiske, deres livs konfliktsituasjoner som hever dem til symboler – og risser dem inn i de bundne linjenes spenning. Ingenting nytt er sett eller sagt. Men uklart er blitt klart. Det formløse har fått ansikt, er tvunget inn under kunstnerisk, under menneskelig lov.

Og hva annet er en kunstners oppgave? Ingenting annet, og likevel. –

De bjørneboeske sonetter gjør meg langsomt kaldere og kaldere, jeg leser dem om igjen, og det som gleder meg nå, det er hver gang han bryter formen. Hver gang en ujevnhet, en halvveis klossethet får blotte mannen bak verket, får vise hans egen konflikt, vise kampen med stoffet.