En ny dikter

Jens Bjørneboe: Dikt.

I en anmeldelse av André Bjerkes siste dikt skrev jeg at skjønnhet er mangelvare. Etter at jeg nå også har lest Jens Bjørneboes debutsamling, undres jeg om ikke markedet er dekket. Det går en estetiker blant oss, en virkelig estetiker. Mot ham blir Bjerkes glede over livets skjønnhet bare rå og kroppslige geberder. Bjørneboes skjønnhet er det glatte marmorets bleke og urørlige.

Suverent, som når en stillebenmaler arrangerer sine motiver, slik har en følelsen av at denne dikteren velger sine. Han griper sine bibelske personer, en Moses, en Judas, en Johannes, en Salome, han fanger dem i flukten, kler av dem det uvesentlige, men holder fast det dramatiske, deres livs konfliktsituasjoner som hever dem til symboler – og risser dem inn i de bundne linjenes spenning. Ingenting nytt er sett eller sagt. Men uklart er blitt klart. Det formløse har fått ansikt, er tvunget inn under kunstnerisk, under menneskelig lov.

Og hva annet er en kunstners oppgave? Ingenting annet, og likevel. –

De bjørneboeske sonetter gjør meg langsomt kaldere og kaldere, jeg leser dem om igjen, og det som gleder meg nå, det er hver gang han bryter formen. Hver gang en ujevnhet, en halvveis klossethet får blotte mannen bak verket, får vise hans egen konflikt, vise kampen med stoffet.

Formen skal være en bro mellom dikteren og leseren. Dyrkes den for sin egen skyld, kan den reise som en vegg, og skille.

Hos Bjørneboe merker man en slik tendens. Det er forståelig. Skjønnhetslengselen kan slå over, i en tid så formløs, kaotisk og fylt av irrasjonell angst som vår. Den kan bli en skjønnhet på trass. Den kan også bli en flukt. I alle tilfelle skal man være på vakt: Det er en svak, svak duft av estetisk snobbisme over denne boka. Grensen mellom forfinethet og vulgarisme er paradoksalt tynn. Så er det sagt. Og la meg så også få uttrykke den store gleden en føler over rensligheten, det modne alvoret som preger de fleste av diktene.

”Modning”, heter ett av dem. Her løfter han sitt skjønnhetsbegjær til det etiske planet: det er den skjønne handling han søker, det er mot den, altså mot sin fullbyrdelse i livet han vil modnes. ”De seriende” – det er de som har evnen til å gi. De ”eier mer enn de har. Og tingene blir flere enn de var”. I slike dikt er det mennesket, personligheten Bjørneboe en møter og får respekt for. Derfor er det jeg setter dem opp mot, og over, slike lyriske glansnummer som ”Munken”, ”Lorenzo il Magnifico”, og fremfor alt det blekt estetiske ”Fiesole”. (Eller den litt flaue Bjerke-imitasjonen ”Litterær jul”, som ikke burde vært med i en slik samling i det hele tatt).

Men nå et sitat. Det burde vel vært fra diktet til Olaf Bull, hvis ånd også ellers svever over sidene. Personlig har jeg falt for de deilige små versene om ”Spurven” – for den litt nærere varmen og ømheten.

Holdt du som gutt en grå dag
nettopp en ullen, sånn´en
gråspurv forsiktig i hånden?
Spurven som bare er hjerteslag!

Bare et hjerte med vinger på!
Brune forlåste hender
varmer om dyret – og kjenner
plutselig hele fuglen slå!

Det er sjelden, meget sjelden her hjemme at det står fram en så kunstnerisk bevisst debutant. Han er skjønnhetsdyrker, men han er også en personlighet. Han har nok ikke kommet gratis til denne sikkerheten i det tradisjonelle formmønsteret.

Og personlighet er iallfall mangelvare. Ikke minst blant skjønnhetsdyrkere.