MÅTTE ENDRES: Dokumentaren «Helsefabrikken» måtte endres før den ble vist på NRK. Denne og andre aktuelle saker illustrerer noen grunnleggende misforståelser om hva dokumentarfilm er, skriver kronikkforfatteren. Foto: Faction Film
MÅTTE ENDRES: Dokumentaren «Helsefabrikken» måtte endres før den ble vist på NRK. Denne og andre aktuelle saker illustrerer noen grunnleggende misforståelser om hva dokumentarfilm er, skriver kronikkforfatteren. Foto: Faction FilmVis mer

En ny filmsensur

Redselen for å bli felt i PFU har ført til forhåndssensur av flere dokumentarfilmer.

I 2006 ble den norske filmsensuren med bakgrunn i Kinoloven av 1913 endelig opphevet under henvisning til Grunnlovens ytringsfrihetsparagraf og nærmere et århundre med forhåndssensur av filmmediet (eneveldets forhåndssensur av de trykte mediene opphørte med Grunnlovens trykkefrihetsparagraf i 1814) var endelig over. Trodde man.

I løpet av det siste par år har vi opplevd at de norske allmennkringkasterne NRK og TV2 har grepet inn med forhåndssensur av dokumentarfilmer de i utgangspunktet har inngått visningsavtaler for, enten ved å nekte å vise filmene (NRK og Erling Borgens «Et lite stykke Norge», TV2 og Are Syvertsens og Jon Martin Førlands «Smaken av hund»), eller ved krav om inngrep og forandringer i filmen (Guro Saniola Bjerks «Fjellfinnhua» og Håvard Bustnes´ «Helsefabrikken» i NRK).

I alle tilfellene har inngrepene skjedd ved henvisning til kringkastingskanalenes redaktøransvar. I bakgrunnen ligger redselen for å bli felt av Pressens faglige utvalg (PFU) og de selvpålagte restriksjonene som ligger i utvalgets Vær varsom-plakat. Disse sakene illustrerer noen grunnleggende misforståelser om hva dokumentarfilm er.

Skotten John Grierson skapte på 1920- og 30-tallet «sin» filmform: dokumentarfilmen - «the documentary» - som han ga navn til og definerte. Begrepet hentet han fra en eksisterende fransk betegnelse for reisefilm, der ordet skulle understreke sannferdigheten av de levende bildene fra eksotiske og fremmede strøk. Griersons egen bakgrunn var filosofi og idéhistorie, og tanken bak den nye filmformen var nettopp formidling av ideer, med utgangspunkt i et ønske om å minske avstanden mellom beslutningstakerne og det offentlige publikum i det moderne demokratiet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dokumentarfilmens utgangspunkt var derfor ideen, påstanden, synspunktet. Grierson ønsket å ta vare på filmmediets kunstneriske muligheter når det gjaldt å formidle virkeligheten, samtidig som han ønsket en virkelighetsformidling som var didaktisk og sto i motsetning til filmindustriens underholdningsprodukt.

Den britiske medieforskeren John Corner har pekt på hvordan fjernsynet fra midten av 1950-tallet har bidratt til å dreie dokumentarfilmen i en retning influert av en annen sterk tradisjon - journalistikken, noe som har ført til grunnleggende forandringer. Selv om dokumentarfilmen begynte som en form for filmatisk essay, så har fjernsynsdokumentaren blitt dominert av journalistikken, der dokumentarformen er tatt i bruk som en form for utvidet reportasje.

Denne vridningen av det vi kan kalle dokumentarfilmens institusjonelle praksis i retning av journalistikk har også ført til en forandring i krav og forventninger til former importert fra den ordbaserte (presse eller radio) journalistiske tradisjonen. Et av de første nye kravene som dokumentarfilmen stilles overfor, er kravet om at dokumentarfilmens lyd- og bildeside også skal kunne fungere som bevis for sannhetsinnholdet i filmens argument. Det paradoksale i dette er at denne utviklingen har forgått parallelt med kravet om at fjernsynsdokumentaren skal være underholdende, som har ført til en stadig sterkere bruk av fortellende teknikker i dokumentaren. Det er ikke uvanlig å finne fortellergrep, klippeteknikk og lydbruk fra fiksjonsfilmen i dagens fjernsynsreportasjer

Dokumentarfilmens sentrale prinsipper er altså i dag under angrep med utgangspunkt i en falsk forståelse av hva dokumentarfilm er. Griersons «kreative behandling av virkeligheten» ser ut til å være ukjent, eller i hvert fall glemt og er blitt erstattet av en oppfatning om at dokumentarfilm handler om objektivitet - i ekstreme fall om «objektiv sannhet» - og at filmer som ikke passer inn i dette nye og snevre dokumentarbegrepet derfor er av lavere kvalitet og trygt kan holdes utenfor.

Denne problemstillingen har fått ny aktualitet i Norge med kontroversen som omgir Guro Saniola Bjerks dokumentarfilm «Fjellfinnhua». NRK hadde kjøpt inn denne filmen med tanke på visning, men visningstidspunktet ble stadig utsatt. Ti måneder etter at filmen var innkjøpt og etter at regissøren av NRK ble tvunget til å gjøre endringer i den, var visningsdato blitt utsatt på ubestemt tid og denne gangen med en, etter min mening, temmelig bisarr grunngivelse fra eksternsjef i NRK Petter Wallace om at Saniola Bjerks dokumentarfilm i altfor stor grad avvek fra de «tradisjonelle dokumentarfilmer» NRK selv produserte.

Her finner vi altså at en person som innehar et vesentlig ansvar for visning av dokumentarfilm i NRK uten å blunke påberoper seg at NRKs praksis er «å sende objektive dokumentarer som vi lager selv» og hevder at Guro Saniola Bjerks «personlige film» avviker fra «tradisjonell dokumentarfilm». Man kan trygt si at denne argumentasjonen er å sette det hele på hodet.

Og da filmen endelig ble vist, skjedde det skandaløse at filmen ikke ble annonsert under sin tittel, men ble pakket inn i en programpost med den temmelig usexy tittelen «Om Finnmarksloven».

Fjellfinnhua er en film som går inn i en tradisjon av samfunnsgranskende dokumentarfilm som i løpet av de siste årene har blitt, for å bruke Wallaces egen karakteristikk, tradisjonell. Formen, der filmens regissør opptrer som hovedperson og katalysator for de samfunnsforhold han eller hun ønsker å belyse, fant sin mest populariserte form i Michael Moores «Roger and Me» for over 20 år siden, og har siden blitt en gjenkjennbar manifestasjon av dokumentarformen.

Den type kritikk som har blitt reist mot filmen av Wallace og andre, er den samme typen kritikk som Michael Moore er blitt møtt med: Filmen er ikke en dokumentarfilm fordi den ikke viser alle sider av en sak, den er et partsinnlegg, den er usaklig, ikke objektiv og så videre. Som en som har arbeidet med dokumentarfilm i mange år, blir jeg litt oppgitt over denne evinnelige forvekslingen mellom dokumentar og dokumentasjon som Wallace gjør seg til talsmann for.

Med utgangspunkt i mye av det som har hendt i forbindelse med norsk dokumentarfilm i løpet av det siste året, har det avtegnet seg et foruroligende mønster, der vi ser konturene av en ny sensurinstans etter at vi endelig ble kvitt filmsensurinstitusjonen i Norge.

Ut fra samtaler jeg har hatt med representanter for fjernsynsselskapene, synes det å være redselen for å bli trukket for Pressens faglige utvalg og Vær varsom-plakaten og stilt til ansvar for dokumentarfilmene som reportasjer, som ligger bak disse inngrepene i dokumentarfilmen. Dette tilsier at det gjenstår mye opplysningsarbeid og kamp for erkjennelsen av dokumentarfilmens status som personlig og kunstnerisk ytring.