En ny, grønn deal

Norge er i en unik posisjon til både å møte klimaendringene, og til å skape et nytt, bærekraftig næringsliv. Hvis vi vil!

«EVIG VEKST ER UMULIG:» Rasmus Hansson, 1.-kandidat i Oslo for Miljøpariet De Grønne, skriver med nasjonal talskvinne og nasjonal talsmann, Hanna Marcussen og Harald Nissen, hvordan MDG vil føre Norge over fra en oljeavhengig økonomi til et grønnere alternativ.  Foto: NINA HANSEN/Dagbladet
«EVIG VEKST ER UMULIG:» Rasmus Hansson, 1.-kandidat i Oslo for Miljøpariet De Grønne, skriver med nasjonal talskvinne og nasjonal talsmann, Hanna Marcussen og Harald Nissen, hvordan MDG vil føre Norge over fra en oljeavhengig økonomi til et grønnere alternativ. Foto: NINA HANSEN/DagbladetVis mer
Debattinnlegg

Det er ett tabu som er større enn noe annet i norsk politikk: Å peke på at evig vekst ikke er mulig. Dette er selve elefanten i rommet i den pågående valgkampen. Det samlede politiske feltet i Norge unngår å diskutere dette grunnleggende premisset for både økologien og økonomien. De tre største partiene - Ap, Høyre og Frp - er de som går lengst i fortielsen. Dette viser en dyp uansvarlighet som står i sterk kontrast til partienes retorikk.
I Norge har vi hatt den lengste vekstperioden i etterkrigshistorien, med nesten sammenhengende vekst siden 1994. Den vedvarende høye etterspørselen i oljesektoren og innfasingen av oljepenger i statsbudsjettet (12,5 prosent av statsbudsjettet i 2013), har skapt et helt særnorsk kostnadsnivå. Ifølge NHO har vi et lønnsnivå i norsk industri som ligger 69 prosent høyere enn i andre europeiske land.

De store oljeinntektene
og presset på lønningene i oljesektoren har ført til en overoppheting av hele den norske økonomien. Resultatet er at vi har fått en todelt økonomi: En stadig voksende oljesektor og tilstøtende næringer på den ene siden, og resten av næringslivet på den andre. Vi ser nå dette helt tydelig reflektert i investeringene: Ifølge NHO er så mye som 90 prosent av investeringene i inneværende år rettet inn mot oljerelatert virksomhet - 180 milliarder mot 20 milliarder til tradisjonell industri. Dette er krisetall for næringslivet. Og når bare 10 prosent av investeringene kommer i andre næringer enn olje, har vi snart ikke engang en todelt økonomi, men en råvareproduserende monoøkonomi. Dette gjør oss svært sårbare.

Når det gjelder
vårt økologiske fotavtrykk: I dag bruker hver norske kvinne og mann så mye av jordas ressurser, at dersom alle skulle brukt like mye, ville vi trengt 2,7 jordkloder. Da blir det åpenbart for enhver som kan legge sammen to og to at fortsatt vekst i de vestlige økonomiene ikke er bærekraftig. For norske politikere og økonomer flest er det likevel ikke aktuelt å forholde seg til denne innlysende sannheten.
Samtidig ser vi at stadig flere økonomer er bekymret for det norske kostnadsnivået, og hva det vil gjøre med den norske økonomien. Å fortsette å satse på den norske oljebobla innebærer en skyhøy risiko: Den eneste måten å forhindre at denne bobla sprekker, er å sørge for at klimapolitikken feiler. Med en vellykket, internasjonal klimaavtale som imøtekommer FNs anbefalinger om 40 prosent kutt innen 2020, blir den norske oljen verdiløs med et pennestrøk.
Og her er vi ved sakens kjerne: Vekstfilosofien, oljeøkonomien, klimaendringene og framtidas velferdsnivå i Norge er uløselig knyttet sammen. Det vi trenger er en plan for hva vi skal leve av i morgen, etter oljen. Men det blir umulig å skape de nye, grønne, konkurransedyktige jobbene i norsk næringsliv når lønnsnivået i Norge er nærmere 70 prosent høyere enn våre handelspartnere.

Investor Jens
Ulltveit-Moe er blant dem som har sett sammenhengen mellom den overopphetede norske oljeøkonomien og klimaproblemene, og mener Norge bør stoppe utbyggingen av nye oljefelt. Dette kunne vært tatt rett ut av De Grønnes valgprogram: Vi ønsker en massiv omlegging av det norske samfunnet, noe som på sikt innebærer en helt nødvendig avvikling av oljeindustrien, i kombinasjon med en storstilt innfasing av fornybar energi og nye, grønne arbeidsplasser. Dette er helt nødvendig både for å senke utslippene av klimagasser til det nivået FN anbefaler, og for å sikre det vi skal leve av i framtida.
De Grønne vil jobbe for:

Grønt solidaritetsalternativ.
Vi trenger en ny, grønn deal for det norske samfunnet. Norge er både politisk, økonomisk og teknologisk i en unik posisjon til å foreta den nødvendige omleggingen til fornybarsamfunnet. Den norske modellen, med trepartssamarbeidet, vil være sentralt for å klare denne omleggingen, slik det var det i solidaritetsalternativet på 90-tallet. De Grønne vil gå inn for moderate lønnsoppgjør, lavere lederlønninger, omfordeling til de som tjener minst, mulighet for redusert arbeidstid i stedet for høyere lønn, og incentiver og støtteordninger for et grønt næringsliv.

Bærekraftig innovasjon.
Belønnings- og sanksjonssystemer må på plass i en helt annen grad enn i dag, slik at norsk næringsliv - med sin i virkeligheten historisk gode omstillingsevne og kompetanse - får de riktige incentivene til å satse bærekraftig. Midlene det offentlige sparer i lønnsutgifter, jf. punktet over, må kanaliseres til forskning og utvikling av fornybar energi og innovasjon i næringslivet, for slik å fasilitere overgangen fra en overopphetet, klimaskadelig oljeøkonomi til det vi skal og må leve av i framtida.

Skattereform.
Det må, i kombinasjon med punktene over, foretas en gjennomgripende revisjon av skatte- og avgiftssystemet, med det formål å utvikle virkemidler som gir rammevilkår og stimulerer miljøvennlig produksjon og atferd i næringsliv og blant forbrukerne.

Klimalov.
Regjeringen må innen 2015 legge fram for Stortinget en klimalov som juridisk forplikter framtidige regjeringer til langsiktige, planmessige utslippskutt, basert på et nasjonalt klimabudsjett, spesifisert på sektor og med årlig rapportering og revisjon. En lovfesting av klimamålene om å kutte opp mot 40 % av innenlandske utslipp innen 2020, i tråd med FNs anbefalinger, er helt nødvendig for å sikre at ikke skiftende politisk flertall skal undergrave disse målene.

En ny regjering,
enten den blir rød, blå eller - om Miljøpartiet De Grønne får viljen vår - grønn, må etter valget 9. september ta inn over seg realitetene ikke bare når det gjelder klimaendringene, men også situasjonen for norsk økonomi, og gjøre koblingen mellom de to. Det blir en lakmustest for en ny regjering om den klarer å ta situasjonen på alvor, og bringe en ny ansvarlighet inn i norsk økonomi og klimapolitikk.

Klokken 12.00 kan du se partilederutspørringen av nasjonal talskvinne for MDG, Hanna E. Marcussen, live fra Dagbladet valgbod.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.